fredag 17. desember 2010

Klarsynt

Henta nye briller i går. Du slette tid så deilig det er å se sine omgivelser skikkelig! Jeg var neimen ikke klar over hvor dårlige de gamle var før jeg fikk på meg de nye. Så nå ser jeg lyst på livet, sjøl om det bare er ei uke til ribba skal i ovnen!

Husk det, folkens: Når hverdagen blir stadig mer grå, er det på tide med nye briller. (Eventuelt å vaske vinduene, det er billigere.)

onsdag 15. desember 2010

Typisk meg!

Jeg har omsider kommet i gang med småkakene.
Siden vi er lite kakespisende for tida - mannfolket skal ikke ha smør, jeg skal ikke ha sukker - laga jeg bare halv porsjon berlinerkransdeig. Det ble to og ei halv plate med tynne, små, velskapte kranser, satt kjølig til pinnestive og deretter dyppa i eggehvite og perlesukker. Så langt alt vel.
Men så brente jeg den ene plata, og den neste ble også litt i bruneste laget. Bare den siste halve ble perfekt. Akkja, det blir da en ti-tolv kranser på fatet hos hver av de tre husholdningene de skal deles mellom.

Men vaniljenøttene ble fine. Og kara på jobben syntes de litt for brune berlinerkransene smakte riktig godt til morrakaffen....

Ingen bakst i dag, skal rett til Lillehammer for den siste juleshoppinga etter jobb. Det er dessverre ikke riktig alt vi har fått tak i lokalt eller på nett. For å gjøre det enda mer stressende, skal jeg shoppe sammen med husbonden, som har enda større aversjoner enn meg mot denslags. Grøss og gru!

onsdag 8. desember 2010

Bli ny?

Jeg tror jeg har nevnt en gang eller fem at jeg hater shopping, og i særdeleshet saker som har med meg sjøl og min framtoning å gjøre. Men hva skjer med meg for tida? Ikke før har jeg ekvipert meg og blitt rosevelduftende etter Gundas parfymetips, før jeg forandrer toppetasjen også.

I går ettermiddag var jeg hos vår lokale, gode optiker for å ta ut nye briller. Tre og et halvt år sia sist, må vite, styrken stemte ikke lenger og glassa var nokså slitne.
Mye sprekt å velge i og vanskelig å bestemme seg, sjøl med profesjonell hjelp av optikeren og subjektiv sådan av mannfolket - han ser tross alt ansiktet mitt oftere enn jeg sjøl gjør. Til slutt sto det mellom to par. Jeg tok begge, et til progressive glass og et til arbeidsbrille/lesebrille. Så kan jeg bruke de gamle slitne når jeg holder på med grovarbeid/hagearbeid og turer i skogen. (Hørt det før? Og hvor ofte husker jeg å skifte?) Heldigvis blir ikke de nye ferdige før etter neste lønning!

Og i morra skal jeg til frisøren. Rein egotenking for tida!
Nja, kanskje ikke helt. I går kveld satte jeg fire julekakedeiger - goro, bordstabler, vaniljenøtter og peppernøtter. Sjøl om jeg på min nåværende lavkarbodiett ikke skal spise noen av delene. Klarte faktisk å unngå å smake på deigene - hyggelig med alle små seire over seg sjøl.

fredag 3. desember 2010

Julestyr del 1

Så er det desember, og jeg har så smått begynt å tenke på jul.
-72 kalenderpakker avsendt, det er alltid første gjøremål.
-Adventsstake pynta og på plass.
-Silkebandruter i kjøkkenvinduet på plass, og tre ruter har fått filthjerte.
-Første sett hvite svibler er klar foran vinduet, det pleier gå med noen utover. Tidligere år har jeg hatt juletasetter der, men de siste åra har jeg ikke fått tak i. Jaja, svibler er pent og velduftende det også, om ikke riktig så morsomt å følge med på.

Mannfolket er vestpå og sjekker båt og hus der, og godt er det - vannet har frosset i huset. Han har stengt vanntilførsel i tilfelle ødeleggelser samt satt på noe varme på strategiske steder - og lagt varmekabel i vinskapet! Det spøker for romjulsoppholdet på Sunnmøre om det ikke blir en langvarig mildværsperiode. Naboen er også vasslaus og dertil fastboende. Nå legger hun og mannfolket mitt lure, men dyre planer om boring og vannforsyning med isolert rør og varmekabel.

Imens benytta jeg gressenketilværelsen til desembers mest grisete arbeid, jeg kokte sylte. Av den lettvinne sorten, må vite: Man tager 1 stk familieribbe kjøpt på tilbud, koker i 3 timer, kler en eller flere boller med svor og karver varmt kjøtt oppi, med litt gelatinpulver og pepper mellom laga, heller på litt av kokevannet og setter i press et par dager. Deretter skal de ut av bollene, stikkes med nellikspiker og rett i syltelake ei ukes tid, og så ferdig. Noe grisete og varmt for fingrene, men ganske raskt gjort og lett som en plett. Bortsett fra det året jeg oppdaga etter koking at ribba hadde ferdigruta svor, det var et uventa og plundrete ekstraarbeid å pusle sammen svoren i bollen. Etter den fadesen har jeg sjekka nøye!
Og i kveld skal det kokes ertesuppe på krafta, med timian, løk, kålrot, byggryn og litt kjøtt som ble til overs fra sylta. Det er også en hyggelig desembertradisjon!

mandag 29. november 2010

Roser, duft og varmt visakort

Rosene først: Jeg ble frista over evne og meldte meg på foredrag med Kordes-topp Thomas Proll i regi av Oslo og omegn Roseforening. Lurt gjort! Det var nemlig et flott foredrag med en inspirerende foredragsholder og mange rosenyheter å sikle over, heldigvis ledsaget av katalog der man kunne finne igjen noen av godbitene etterpå. Og det var hyggelig lag med mange kjente ansikter og noen nye bekjentskaper, kaffe og kakebord, prat og utlodning (Jeg stakk av med et glass av Cristinas minette-gele, det skal spares til jul.) Eneste minuset var at både vi og foredragsholderen gjerne skulle holdt på lenger enn biblioteket var åpent. Kanskje begynne en time tidligere ved neste korsvei? Merket meg et lørdagsmøte neste høst med Knud Pedersen, det kunne vært noe å få med seg. Etter møtet var jeg så heldig å bli kjørt nesten til døra hos musikeren av Raell, det sparte meg for en lengre spasertur i den kalde snoen. Takk, takk!


Ettersom en Oslotur ikke er noen formiddagsutflukt for et landsends kvinnemenneske, må man passe på å kombinere litt. Så jeg booka meg like godt inn hos datter mi for å få innkjøpshjelp på klær dagen før. Som jeg har sagt før: Jeg HATER shopping, og klesbutikker mest av alt. Det er deprimerende når alt ser mye bedre ut på kleshengerne enn på meg! Men datter mi er stikk motsatt. Jeg er sikker på at hun kunne gjort et levebrød av det der, hun er utrolig flink til å finne flatterende klesplagg til folk. Etter at hun flytta til Østfold har det ikke blitt mange plagga på meg, så nå var det på tide med litt fornyelse. Vi lot menn og barn være hjemme og skred til verket. Det tok halve dagen og gjorde vondt i visakortet, men hva gjør vel det - jeg føler meg sant å si ganske fin i nyanskaffelsene. Uvant følelse!



Avslutningsvis tøfla vi inn på parfymeri. Jeg ble frista av Gundas tilbud om dufthjelp for ikke lenge sia, og hadde med liste over de innkomne forslaga. Det var ikke så mange av de foreslåtte som fantes i det parfymeriet, men noen var det, og vi sniffet oss igjennom de som var pluss noen som dattera likte. Til slutt tok jeg Stella Mccartneys Amber Rose med hjem. Ved nærmere ettertanke tror jeg det er første gang jeg har kjøpt duft til meg sjøl. Trives med den så langt, og jentebarnet påstår den kler meg. Kanskje jeg forsøker meg nedover lista ved en senere anledning?

onsdag 24. november 2010

Sesongens første

Så klarte jeg ikke stå imot lenger. Her er årets første nye hipp. En ganske enkel hvit navnløs fra Mega - hvilket sier noe om at abstinensene var betydelig sterkere enn tilbudet. Nå står den i kontorvinduet mitt og strekker seg.

Etterpå har jeg fått tak i en rød Ferrari på blomsterbutikken. Høres ved nærmere ettertanke riktig luksuriøst ut, thihi!
Og noen ganske få fra Lille Gartner, sjøl om de mest fristende var utsolgt. Ja, jeg vet. De har utvist ytterst tvilsom kundekapringsteknikk, så jeg burde holdt meg unna. Men abstinensene, folkens, abstinensene! Og løkene virker fine og leveringen var upåklagelig rask.

Kanskje blir utvalget i nærområdet bedre framover? Og forhåpentligvis er noen av de gamle i ferd med å produsere knopper på sitt kjølige oppholdssted!

tirsdag 9. november 2010

Frøken Ubedt

Moseplassen har utlyst ny frøkenkonkurranse - Frøken Hagegjest. Jeg har ikke mange bilder av søte småfugler. Heller ikke av de store, glupske feinschmeckerne som tygger roser og tulipanknopper, jeg er ikke kjapp nok til å fange dem med kamera.







Men det er da hagegjester som er trege nok til at jeg rekker hente kamera og stille det inn.
Får jeg presentere Frøken Ubedt!


























Frøken Ubedt er av arten Arion ater, svart skogsnegl, og er en hyppig, men uvelkommen gjest i sunnmørshagen min. I motsetning til sin kusine Iberia har frøken Ubedt et godt rykte. De lærde sier hun gjør liten skade på hageplanter, hun lever av døde planterester. Hah! Det vet min frøken ikke noe om. Her er hun tatt på fersk gjerning midt i et måltid av gammeldags duftende dobbel pinselilje. Hun har en slu måte å få tak i dem på: Hun gnager over stilken nederst så de velter, deretter angriper hun blomsten. Men dette ble hennes siste!

onsdag 3. november 2010

Gjensmak og ny smak

Noen av de sterkeste minnene fra barndommens Budapest var smakene.
Nå har jeg for tida satt meg sjøl på lavkarbo for å forsøke å få en noe sunnere fasong enn den signaturen jeg inntil nylig hadde på Hagegalforumet vitner om: I'm in shape! Round is a shape, isn't it? Men ikke skulle det forhindre meg i å gjenoppleve smaken av Ungarn, da fikk heller disse dagene bli en omvei på veien mot målet. Her skulle det både spises og drikkes tradisjonelt ungarsk!

Vi bodde på King's Hotel i det jødiske distriktet i Erzebetvaros, ikke noe luksus, men reint, hyggelig og ganske rolig, og med en bra frokostbuffet. Guideboka sa forresten at det var et kosher hotell, oppdaga vi etter vi hadde bestilt. Det stemte kanskje da boka kom ut, men ikke nå lenger. Vi sørga ikke over det!


Dette er vel brukbar lavkarbofrokost: råkost, egg, deilige krydra pølser samt den første av barndommens smaksminner: Lecso er ei røre av tomat, løk, paprika, av og til noen skiver ungarsk pølse, og egg oppi blandinga. Ser pyton ut, smaker nydelig!


Neste smaksminne: Langos, en frityrstekt hvetegjærdeig. Det fant vi i den store markedshallen. Men nå har de gjort mye mer ut av den enn i -66. Vi pleide bare spise den nystekt med salt på, nå var standarden en rømmedressing og ost, og dertil tilbehør etter behag og lommebok. Skikkelig godt, det syntes min medreisende også, enda hun ikke hadde sentimentale minner om retten. Og i de nakne kantene smakte den fullstendig som før. :)


Enda en gjensmak: Gulasjsuppe. Her på en utelunsj i sentrum. Sympatisk å få en bit tørka chili på tallerkenen så vi kunne krutte opp suppa etter eget ønske. Samme kveld ble det forresten gulasj til middag også - en aldeles vidunderlig kalvegulasj på en bra restaurant like ved hotellet.

Så noen smaker jeg slett ikke var borti da jeg var nesten fjorten. I gamlebyen i Buda (på borghøyden) har de nettopp gjenåpnet huset for ungarsk vin.



Det var flere pakker å velge mellom, vi valgte en ganske enkel med fire typiske viner. Så bar det ned i vinkjelleren, vi ble plassert ved et lite bord og forsynt med små kjeks til å spise mellom vinene samt krukke å spytte i om vi følte for det. Swedes never use that, sa guiden. Vi presiserte at vi var norske, men at vi antakelig ikke ville bruke krukka likevel. Så fikk vi et glass lett hvitvin (som jeg har glemt navnet på) + et lite foredrag om opprinnelse, drue, vindistrikt og historie, hvorpå han lot oss smake i fred og gå rundt og kikke i utstillingene som vi ville før han gjentok prosedyren med en Tokayer Fuhrmint, en Egri Bikaver og en tradisjonell Tokayer. Egészségére! (=Skål! Lurer på hvordan de klarer si det utover kvelden. Men det finnes visstnok en kortform.)


Mye kunnskap å hente i utstillingene, det var plakater på mange språk. Jeg hadde ingen anelse om spekteret av druesorter og omfanget av vinproduksjon i landet, det er ikke mange ungarske viner som finner veien til norske polutsalg.
Borte i hjørnet satt en meget saklig gruppe svensker som hadde bestilt full pakke: 7 kostbare viner av topp kvalitet. De diskuterte vinenes karakter med fine ord og stort alvor. Det skulle ikke forundre meg om de brukte krukka også.


Vi lot oss ikke friste til å ta med vin hjem. Men disse flotte sifongene skulle jeg gjerne tatt med, om de ikke hadde vært så upraktiske å frakte.


Etter ei lang og hyggelig stund i vinens verden var det tid for lunsj: Palacsinta - pannekaker - med kyllingstuing inni og en lys tomatsaus samt rømmeklatt og sprøstekt bladpersille. Helt tradisjonelt og berre lækkert! Og kildevann til - vi syntes det fikk greie seg med fire glass vin på formiddagen.


Siste kvelden skulle vi skynde oss å smake på alt vi ikke hadde forsøkt enda, så vi gikk til et sted med middagsbuffe til fast pris. Vi betalte en svimlende sum forint som omtrent tilsvarte en hundrelapp, og så kunne vi spise og drikke alt vi orka i tre timer. Stor stemning og nesten fullt hus, god mat og hyggelig betjening. Her er første forsyning - mest fisk. Min allerførste smak av sushi, forresten, men det var mest ris, bare ei pittelita fiskeflis. (Sushi for beginners. Passende nok.) Det ble mange runder og en morsom kveld.

Reisekameraten hadde lest at det var uhøflig å klinke glass for å skåle i Ungarn. Det skulle visstnok være noe bøddelen gjorde før en henrettelse, derfor ble det ikke ansett som god tone. Så vi så overbærende på selskapet ved et nabobord som klinka i vei - vi visste da bedre enn å fornærme vertsnasjonen! Helt til vi oppdaga at selskapet besto av ungarere. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er sant alt som står i guidebøker.

onsdag 27. oktober 2010

Gjensyn med Budapest

Jeg hadde funnet gata på kartet før vi reiste - Angyalföldi út. Angyalföld betyr englemark. Mor sa en gang til Lajos at det måtte være hyggelig å være fra et sted med et så vakkert navn. Men det syntes han slett ikke. Det var nemlig stedet der englemakerskene bodde, de kvinnene som tok imot jenter som var kommet i uløkka og hjalp dem under fødselen, og svært ofte hjalp de nyfødte over i englestatus med det samme. Lurer på om Taubes Änglamark har samme opphav?


Vi fant gata ganske greit. Noe husnummer hadde vi ikke, det var bare å velge en retning og lete. Det eneste jeg hadde å holde meg til var at det var en apefigur på fasaden ut mot gata. Gamle hus langs gata på begge sider, men ingen ape å se. Deretter mer moderne hus - her var tydeligvis revet og bygd nytt. Parkeringsplasser, plankegjerder, flere nye hus. Hadde vi valgt feil retning? Eller var huset et av dem som var revet? Men vent - helt i enden av gata var det gamle hus igjen. Og var det ikke noe kjent med det gule der?


Sannelig, der var apen. Eller det var faktisk to, sittende på hver sin stolpe over porten. Det klikka i hukommelsen med det samme jeg så dem, slik var de, ja! Men porten hadde ei dør, og den var låst. Det hadde jeg ikke tenkt på. Og jeg som hadde så lyst til å kikke inn i atriet og se!


Men den lille kolonialen i nabohuset var åpen. Egyes - iskrem - sto det over døra. Butikkdamene hadde vært ute og kikka på oss tidligere, vi vakte en smule oppsikt der vi tok bilder av huset og porten. Ikke akkurat noe turiststrøk dette!


Vi gikk inn og kjøpte oss hver vår egyes og prøvde om damene kunne engelsk. Eller tysk. Eller fransk. Men nei - bare ungarsk. Så vi smilte og takka pent - på ungarsk - spiste isen vår og fotograferte fra enda noen vinkler.
Gata var nokså folketom, men så kom en yngre mann forbi. Vi forsøkte igjen, snakket han noe annet språk? Det gjorde han ikke, så vi ga egentlig opp og belaga oss på å sette kursen mot neste punkt på programmet.


Men jamen hadde fyren vært inne et sted og fått tak i en annen, en arbeidskledd mann med stålgrå, krøllete hestehale. Og han kunne engelsk! Jeg forklarte situasjonen for han, at jeg hadde bodd ei ukes tid i en leilighet i dette huset i 1966, hvor sterkt det var å se det igjen og at jeg hadde hatt så lyst til å se inn i atriet og kanskje ta noen bilder og vise dem hjemme. Jo, han skulle bare snakke med dama i kolonialen, hun hadde nøkkel. Og jamen - der kom hun og låste opp. Hvilket utrolig hell! Og det var ikke vanskelig å forklare henne med smil og geberder hvor glad og takknemlig jeg var.


Se, så fint! Og tenk dere tilbake til -66, da vi sto fem vestlige turister nede i portrommet og det tøyt ut små koner med skaut som kikket ned på oss bak rekkverket i alle etasjene oppover. Den gangen var det ingen fliser med blomstermønster nede i gården, og det var slett ikke så nymalt og stelt som nå. Det gjør meg glad å tenke på at de har tatt vare på det gamle huset. Sjøl om det så litt shabby ut utvendig, tror jeg nok det blir stående i noen år til, Majom Haz - apehuset.

Den formiddagen var verdt hele turen alene!

torsdag 21. oktober 2010

Sooo beautiful

Laaang bloggtørke. Det kommer nok et par innlegg fra Budapest - det var en deilig tur som oppfylte alle forventninger - men jeg har fortsatt ikke rukket å bearbeide bildene.

I mellomtida kan jeg vise fram en award fra HildeG - ikke akkkurat dagligdags kompliment til et fruentimmer i øvre middelalder. Suger det til meg og deler det med hurdalsrosene mine. Takker og bukker!


Jaha. Sju hittil ukjente ting om meg?
Kanskje for noen. Hulter til bulter:

1. Jeg er periodestrikker. Siste periode har vart et år eller så. Kanskje på vei til å bli kronisk?
2. Jeg har gått et år på folkehøgskole, i Seljord, formingslinje. Mitt livs beste skoleerfaring, og det sier litt, jeg har alltid trivdes med skole/studier.
3. Teoretisk sett liker jeg å gå på ski, men det er to år sia jeg prøvde det i praksis.
4. Jeg har problemer med å kaste ting, sjøl om de ikke har vært i bruk på årevis, sukk!
5. Jeg har begynt å trimme om morgenen før jobb, 20 min. Da er det ikke noe annet som forstyrrer, og jeg føler meg såååå flink og får fin flyt og mindre lyst på matutskeielser utover dagen.
6. Jeg har en svakhet for gamle barne- og ungdomsbøker.
7. Jeg har svart belte i utsettelser! (Herunder bildebehandling. Men jeg lover å komme tilbake.)

Jeg har ikke oversikt over hvem som har fått eller ikke fått denne awarden. Det er så mange flotte blogger jeg følger med glede enten fast eller sporadisk. Føl dere fri til å plukke opp stafettpinnen!

lørdag 2. oktober 2010

Reisefeber


Det blir lite hage om dagen. De korte ettermiddagene har gått med til vedhogst og reiseforberedelser. Nå er siste innkjøp gjort - nye sokker, gnagsårplaster og fotkrem - mandag formiddag setter ei god venninne og jeg oss på flyet til Budapest, retur fredag ettermiddag. Spenningsnivået bygger seg opp, dette har jeg ønska meg i årevis, og nå blir det endelig virkelighet.

For jeg har vært der før, nemlig. På familieferie i 1966, nesten 14 år gammel. Ikke akkurat dagligdags under den kalde krigen å putte telt, unger og bagasje i sin Volvo Amazon og reise bak jernteppet, jeg må nesten ta med forhistorien.

Etter oppstanden i Ungarn i 1956 flyktet mange ungarere. Noen fordi de hadde vært med på ting de ville bli straffa for, andre av eventyrlyst. Til Hamar kom ei gruppe svært unge menn/gutter som i hovedsak tilhørte den siste kategorien. Det ble avertert etter hjem der guttene kunne bo, og mor og far svarte. Slik kom Lajos inn i familien, og min språkinteresserte mor lærte seg litt ungarsk for å kunne kommunisere med familien hans i Budapest som han stadig hadde kontakt med. Da han hadde vært her i landet lenge nok - jeg mener det var sju år den gangen - fikk han norsk statsborgerskap, og etter ei tid begynte han å reise tilbake på besøk.

Og i 1966 var det altså vår tur. Visum ble skaffa og hele fars tre ukers sommerferie avsatt til formålet.
Det var barndommens store eventyr. Med bil ned gjennom Tyskland og Østerrike, og så over grensa til Ungarn. Å kjøre i ingenmannsland med piggtrådsperringer på begge sider og vakttårn med bevæpna grensevakter. Å få bilen endevendt og all bagasje grundig gjennomsøkt på den ungarske grensestasjonen, og deretter turen til Budapest der vi bodde ei uke i leiligheten til mor til Lajos. Å høre ismannen rope inne i gårdsrommet hver morgen og se alle konene komme ned med strieforkle og hente isblokk som de puttet inn i isskapet sitt slik at det holdt maten kjølig til neste dag. Å kjøpe små, gule ferskener eller aprikoser og ferskt bakverk i hjørnebutikken før frokost. Å gå på bad der folk satt i de svoveldampende labyrintene og spilte sjakk, leste aviser eller bare nøt det varme kildevannet. Og så husker jeg alle bruene, dyrehagen, friluftsbadene på Margit Sziget og Gellertstatuen. Og at i små boder i byen fikk vi ikke bare pølser som hjemme, men også pannekaker, grilla mais og langos, en slags seig fin hvetegjærdeig som ble dratt ut til ei tynn skive og frityrstekt, slik at den blåste seg opp og ble sprø utapå og seig inne. Drysset med salt og spist varm. Eksotisk for en jentunge fra Hedmarken!

Men ellers? Hva husker jeg egentlig fra turen og hva husker jeg fra alle bildene vi så om igjen og om igjen etterpå? Det blir spennende å finne ut. Vi skal bo sentralt i Pest, og jeg har funnet min bardoms gate på kartet. Den skal jeg oppsøke og prøve finne igjen Majom Haz - apehuset - det var en apefigur på vegen ut mot gata, så det burde være mulig. Hajdoneni og Slezakneni og de andre som serverte oss søte valmuefrøkaker og bringebærsaft med kullsyre i fra sifong er forlengst borte, men kanskje drister jeg meg inn i atriet og kikker opp og tar noen bilder.

Uansett, dette blir mer enn en vanlig storbyferie for meg. Barndommens eventyr revisited. Kanskje kommer det en liten reiseepistel i etterkant.

(Bildet er lånt fra Kalinkatours)

torsdag 30. september 2010

Septemberroser

Det er bare å innse: rosesesongen er over for denne gangen. Nå er det hufsa som rår i dalen. Dette er tredje morgen på rad med minusgrader og skraping av is på bilvinduene. Det hjelper ikke at dagene er solfylte og klare, det som blomstra så fint tidligere i måneden er slapt og ødelagt. Så får jeg heller trøste meg med at jeg fikk knipsa et knippe septemberroser i kontorbedet før den harde frosten kom.

Først austinrosa Brother Cadfael. Broderen var av dem som klarte seg overraskende bra gjennom fimbulvinteren og har som alltid vært fullstendig fri for sjukdom. Nå på høsten sendte han opp noen meterlange skudd med flott blomstring. Jeg synes enkelte av austinene har tendens til å nikke med tunge hoder, men denne karen er ikke mye hengehode!

Broderen er egentlig en feilbestilling. Da han ble innkjøpt, sto han som H3-rose i listene, og jeg regna med at han var et hyggelig, men kortvarig bekjentskap. Nå er han visst oppgradert til 4-5.



Neste ut er Bonica, en trofast sliter som jeg er veldig glad i. Kommer ganske seint i gang med blomstring hos meg, men holder til gjengjeld på omtrent uavbrutt til snøen kommer. Blomstene er nesten vakrest på høsten, da blir rosafargen klar og fin mens den kan bli noe blass i verste heten midtsommers.

Bonica er av de rosene som har hatt lett for å få barkflekksjuke hos meg, så jeg pleier skjære ganske hardt på våren for ikke å fø på greiner som likevel vil visne ned. Det hender hun har litt svartflekk, men i sommer har det vært lite.

Hadde hun bare hatt duft, ville hun vært enda høyere oppe på favorittlista!








Sist, men ikke minst: Louise Bugnet, en kanadisk rugosahybrid. Er hun ikke vakker med de røde strøkene på utsiden av knopp og blomst? Minner litt om Leda i en robust og hardfør utgave! Og hun dufter! Bladverket er også spesielt vakkert, mørkegrønt, matt og læraktig og helt uten sjukdom.

I bøkene står det at hun bare er vel meteren høy, men hos meg er hun nærmere to. Hun er av de ytterst få som ikke frøs ned en millimeter denne vinteren, av de aller tidligste til å blomstre og av de aller seineste til å gi seg. Jeg synes hun blir mer og mer blomsterrik med alderen. Til hvit rose å være er hun også ganske flink til å rense seg sjøl. Nå på høsten står hun med modne, røde nyper samtidig som hun blomstrer ufortrødent videre til hufsa får overtaket.

En pussighet ved denne rosa: Hun har gjennomgått et kjønnsskifte. To ganger, faktisk! Hun skal være oppkalt etter en av Bugnets døtre. Men da hun ble introdusert i Skandinavia hadde noen mistet en e på veien, så hun gikk under navnet Louis Bugnet, og roseelskere karakteriserte "ham" som et stram kar med bølger i håret. Det gikk flere år før norske og svenske rosefolk ble klar over feiltakelsen, og at den stilige herren var en like stilig dame. Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å venne meg til det, måtte rette flere "han" til "hun" underveis i dette innlegget!

mandag 20. september 2010

Med øye for gult

Så er årets kantarellhelg over. Vi har tradisjon for å reise sammen med et vennepar til hytta deres i tydalsfjella for å sikre årets forsyning. Vi lyktes overmåte i år også! På bildet er resultatet av søndagens formiddagsøkt i terrenget for oss to jentene.

Det er et eventyr å gå på soppjakt i fjellbjørkeskogen, snirkle seg fram i sakte fart med øynene innstilt på akkurat den rette gulfargen. Mengder av gult lauv på bakken gir kantarellene mer enn en fair sjanse til å bli stående i fred. Men så er det plutselig en som ikke klarer gjemme seg, og når en bøyer seg ned for å plukke, oppdager en kanskje en hel flekk like ved. Hvilken fryd! Da spiller det ingen rolle at det regner - for det gjorde det jo - og at en blir sliten, sulten og våt, for inne venter varme i ovnen, tørre klær og mat med masse kantareller i.

Totalt hadde vi 30-40 liter med hjem - pr husholdning, vel å merke. Nå står kjellergolvet fullt av langpanner og brett med sopp som venter på finrensing og prikkevering. Lange kvelder framover med soppkniven!

onsdag 1. september 2010

September

Jeg er av dem som hardnakka holder fast på at august er en sommermåned. Også i år, om den nå har vært særdeles fuktig og kjølig på slutten. Men i dag skriver vi september, og da kan jeg innrømme at sommeren er over. Vi markerer med ei romslig krabbehelg i sunnmørsparadiset, reiser allerede i ettermiddag for å forberede en smule, mens de fleste gjestene rykker inn i morgen. Gleder meg, men sørger litt over at det kolliderer med forumstreff i Trondheim.

Det har blitt lite hageblogg på meg etter ferien. Lite haging å blogge om også for den del. Jeg har hatt nok med å deadheade roser og frese over grasbakken mellom regnbygene samt høste inn bær og grønnsaker. Ringeburosene mine står ganske fint fremdeles, sjøl om de har vel mye ugras rundt beina. Fordi blomstringa begynte så mye seinere i år, fikk jeg kuttet av det visne etter ferien før de dannet nyper, så gjenblomstringa er riktig brukbar.

Nå gleder jeg meg til å gjøre sunnmørshagen presentabel før innrykk, tre uker uten tilsyn pleier bety rikelig ugras på de kanter. Frodig, kan man si!

Det er faktisk en likesinnet blant gjestene, og jeg gleder meg til å gå lange runder og dele hagegleder med ham. Er vi heldige er det fortsatt noen roser i gang der. Honorine de Brabant, kanskje?

fredag 20. august 2010

Næmen!

Dagens hyggelige overraskelse: Jamen gikk min beskjedne, lille rosefrøken videre til finalen i Moseplassens konkurranse Frøken rose 2010. Takker hjertelig de som har stemt på henne!

Det må være englebarnebarnets fortjeneste.
I dag fyller hun 4 og bonusbarnebarnet 7, vi skal til Østfold og feire begge jentene, med bokpakker og bringebærpai i bagasjen.
Og kanskje finner jeg blomsterløk på innlagt harrytur. Om det blir tid og jeg formår å få mannfolket til å bli med å lete etter hagesentre. Jeg fikk tips på hagegalforumet.

lørdag 14. august 2010

Frøken Englekyss

Lang bloggtørke herfra. Det er travelt å feriere, må vite! Vi var riktignok hjemom ei lita uke, ellers har vi hatt base i sunnmørshagen sia første juli. Det passer meg utmerket!
Spesielt sia alt er så seint i år at rosene fremdeles er på topp. Har nytt farger og duft og sanka bøtter med duftende kronblad til gele. Og fotografert, naturligvis. Her er ei lita rosefrøken som ydmykt ber om å få delta i Moseplassens konkurranse Frøken Rose 2010:

Frøken Englekyss heter egentlig Celestial og er ei bedårende, gammel Albafrøken. Navnet betyr himmelsk, og i følge Torben Thim åpner knoppene seg ved at englene kysser dem. Jeg fortalte dette til mitt lille englebarnebarn (snart fire år) i sommer. Hun gikk øyeblikkelig i gang med å kysse alle knoppene og så deretter forventningsfullt på rosebusken. Jeg måtte forklare at det ikke skjedde sånn med det samme, og ba henne se etter i morgen.... :)

Det virket, som dere ser!

fredag 23. juli 2010

Martagonliljer

Blomstringa er sein i år, i sunnmørshagen også. Rosene har nok ei ukes tid igjen før de står på det flotteste, sjøl om mange sorter så smått er i gang. I mellomtida er det de tidlige liljene som regjerer i hagen.

Jeg satser ikke egentlig på liljer, de har liksom sneket seg innpå meg. Ei gruppe brannliljer hadde trassig overlevd i rips- og solbærkrattet da vi overtok hagen. Jeg bryr meg ikke noe særlig om brannliljer, men jeg syntes ikke jeg kunne kaste ut urinnvånere heller. De ble likevel flytta litt i utkanten, fargesterke som de er ville de stjele all oppmerksomhet. Nå står de ved steinmuren med noen bregnetuer som bakvegg mot kirsebærlunden og gjør seg egentlig glimrende.
Dernest fikk jeg øye på martagonliljene – og falt pladask. De renhvite her øverst er resultat av mitt aller første plantebytte, etter et hjertesukk på Hagepraten over manglende leveringsevne fra Zimtrade. Dere vet - en finner noe uimotståelig i en katalog, i mitt tilfelle rosa og hvite martagon. Dernest fyller en opp bestillinga med diverse annet greit for liksom å fordele portoutgiftene. Så kommer pakka - med alt unnttatt det som fikk en til å bestille. Høres det kjent ut? Hagepraten og Gunny ble redningen, og liljene spirte villig, og så var man i gang.

Fra ei hagevenninne hjemme kom det rosa doble. Fra Langangen kom Early Bird (bilde 2) og Zvaigznu Varti (bilde 3). Derfra kom også den lekre, mørke Daugava, men den løken spirte dessverre aldri. Skam få den som gir seg, jeg prøver gjerne igjen! De rosa er hovedsaklig resultat av frø fra Impecta, sådden resulterte i forskjellige rosatoner (Bilde 4 og 5). Morsomt, sjøl om det tok 6-7 år fra sådd til blomstring.

Det har blitt andre slags liljer også. Den spennende Steigenlilja (Lilium monadelphum, også fra Langangen) er allerede ferdig for i år, mens andre hører seinsommeren til. Noen får bulbiller i bladhjørnene, det blir det fort bytteprosjekter av – ja, dere skjønner tegninga.

I flere år har jeg hatt planer om å samle martagonene et eller to steder, nå står de litt tilfeldig her og der mellom rosene f. eks, og der burde de slett ikke stå. Men så har skuddene plutselig blitt for store til at jeg tør ta sjansen på å røre dem, og så står de feilplassert en sesong til. Kanskje jeg klarer å få klargjort et sted og flytte dem til høsten? Og skulle det bli noen ledige plasser i bedet, finner jeg nok noen spennende, nye varianter å bestille!

tirsdag 20. juli 2010

Veikantnytt

Sommerdagene har vinger! Av mine fire deilige ferieuker er det snart bare halvannen tilbake. Båtliv og fjæreaktiviteter, besøk og flere besøk, meget vekslende vær. Og hyggelige meldinger fra hagegale venner som er på vei gjennom Gudbrandsdalen – der jeg ikke er. Hagen der lever sitt eget liv, formodentlig. Det gjør stort sett den jeg har her også, men jeg er da innom og pusler med den en gang i mellom, og går rundene mine for å se hvem som debuterer med blomstring akkurat da. Har slett ikke tålmodighet til å være på det sirupsseige nettet her i huset – det vil si, jeg sjekker mail og leser litt på forumet, men det er nesten ikke råd å lese blogger eller legge ut noe sjøl. Men nå gjør jeg et forsøk likevel.

Jeg trodde nemlig vi kjente veikantfloraen her etter tjue år, gamle hobbybotanikere som vi er. Der tok jeg styggelig feil! Mannfolket utløste nesten airbagene i bilen her om dagen, han bråstoppa da han så en orkide vi ikke har registrert her før. (Han er ram til å oppdage blomster i veikanten når han kjører, det er nesten litt nifst.) En ganske stor, hvitaktig orkide var det. Og i mengder! Det ble fort klart at det var en nattfiol, men det finnes to. Fram med Lids flora. Om jeg har tolka nøklene og tegningene riktig, er det en Platanthera montana, grov nattfiol. Den andre heter P. bifolia, nattfiol, og ligner mye. Men det er noe med sprikende (som denne, tror vi) eller parallelle rom for pollenbærerne. Si fra noen, om vi tar feil!

Uansett er det moro å finne en plante et nytt sted, og ekstra stas med orkideer. Vi funderte svært på hvorfor vi ikke har sett den her før – da vi først var blitt oppmerksom på den, så vi den spredt langs veikantene i hele distriktet. Så mange nattfioler kan ikke plutselig dukke opp samtidig! Så gikk det opp for oss: Veivesenet hadde ikke vært ute med kantslåttmaskinene enda der nattfiolene sto. Sendrektighet kan sannelig ha noe for seg! Mener faktisk at salig Olav Gjærevoll, som skal har æren for at den tidligere praksisen med å sprøyte veikantene ble erstattet av kantslått, presiserte at det ikke måtte slås før blomstene rakk å sette frø. En klok mann!

onsdag 30. juni 2010

Ugras?

Glory of Edzell er en av de av de rosene som ble panikkplanta i snøværet i oktober. Hun har fått en ganske karrig plass ved gjerdet innafor søpledunkene, og det er meningen at hun skal breie seg ut sammen med hardføre venninner og bli et buskas. Foreløpig er buskaset ganske lite, men se, så oversådd hun er med blomster likevel. Og så fint selskap hun har fått! De ville, små stemødrene har flokka seg rundt henne uten noen som helst slags hjelp fra mi side. De var definitivt ikke der i fjor!

Bildet er fra tidlig i forrige uke, nå etter regnet står Glory skalla tilbake med kronbladdryss rundt beina, mens hoffdamene fortsatt holder koken. Og skam få den som ødelegger slikt et fargesprakende, energigivende samboerskap. Visst er de snarere ugras enn hageplanter, egentlig, men de skal få bli hos meg, i den spesielle kroken. Så får jeg handluke gras og anna uønska mellom dem og håpe at de blir, i det minste til Glory og venninnene fyller plassen sjøl.

Dagens nye blomstrere: Therese Bugnet, J.P.Connell, Cuthbert Grant

Overgartneren vanner

Himmelens sluser har vært åpne fra i går ettermiddag. Så trenger jeg i det minste ikke tenke på vanning de nærmeste ukene! Og godt er det, jeg skal ha sommerferie - igjen - fra helga. Verre blir det å få lukt og ordna det som ordnes skal i hagen før jeg reiser. Men vi bruker to biler formedelst hyggelig ferieinvasjon av familie luftveien, så slipper de leie bil. Så da kan husbonden bare reise når han er klar, og jeg kan gjøre meg ferdig i ro og mak uten at han maser og rykker i tømmene. God og avstressende løsning for oss begge.

Herlig med ferie! To uker i juni, fire i juli og en i august er planlagt så langt. Samt Budapest til høsten. Jeg har nemlig gått til det skritt å gå ned til halv jobb fra juni, og jeg må si det fungerer aldeles praktfullt! :D Særlig fordi jeg arbeider såvidt selvstendig at jeg kan ta ut fritida som lengre perioder i stedet for halv dag eller to-tre dager i uka, det betyr lengre opphold i sunnmørsparadiset og mulighet for flere reiser. Litt mindre i lommeboka blir det, men vi har regna ut at det skal gå greit. Kniper det, kan vi fiske litt ekstra. Og dyrke flere grønnsaker. :D

Jeg har oppdatert roselista med noen flere blomstrende, samt flytta en Morden Centennial ned fra avdeling antatt død til avdeling viser livstegn. Undrenes tid er ikke over, kanskje dukker det flere skudd fram fra ugraset?

Gledelig oppdatering om fimen Bestevenner, som musikeren min har levert musikken til: Den lille filmen, sett av 51.655 personer på kino, er nominert til Amanda i barnefilmklassen sammen med Julenatt i Blåfjell og Knerten. David mot to ganger Goliat! Andre kassesuksesser som Yohan barnevandreren og Olsenbanden junior nådde ikke opp. Jeg er sertifisert blodfan, og har vært inne på VG-nett og stemt på den til Folkets Amanda også.

lørdag 26. juni 2010

Roseballet 2010

På grunn av mine to tidlige ferieuker vet jeg ikke helt når de første rosene foldet seg ut i år. Jeg får skrive rekkefølgen etter blomstermengde ved hjemkomst. Det er uansett sikkert at det er seinere enn i fjor, da blomstra første rose 04.06. Men så har også de to siste sesongene begynt særdeles tidlig.
Jeg er redd det er mange jeg ikke får sett fjeset på før ferien i år, både på grunn av kald vår og på grunn av at mange ble skåret ned til bakken.

Ringebuhagen
20.06: Mange blomster: Glory of Edzell, Single Cherry, Foecundissima, Louise Bugnet.
Nettopp begynt: Totenvik, Bourgogne
23.06: Pimpho
24.06: Suzanne, Nordens Dronning
26.06: Poppius
28.06: Morden Blush, Hurdalsrosa, Martin Frobisher, Staffa, Husmoderen
30.06: Therese Bugnet, J.P. Connell, Cuthbert Grant.
03.07: F.J. Grotendorst, Pink Grotendorst

Sunnmørshagen
18.06: Hugonis - godt i gang!
28.06: Altaica

Fimbulvinterens ofre:
Her er liste over antatt falne etter vinterens strabaser. Jeg har fortsatt et ørlite lysegrønt håp om at noen kan flyttes ned en kategori på lista.
Antatt døde (helt nedskåret, ingen livstegn)
Astrid Lindgren
Hansaland (1 av 3)
Morden Sunrise
Morden Blush (flere)
Redoute
Robusta (2 av 3)

Viser livstegn (helt nedskåret, men skyter nå):
Helena Hybrida (voldsomt!)
Prairie Joy (heldigvis)
Sissel Renaissance (Gledelig overraskelse)
Wenlock (Ditto)
Morden Centennial (1 av 5) Nytt skudd 28.06. fra nederst på ei grein
(De andre fire er helpigge)
Frühlingsduft!! oppdaga 3.07
Hansaland - lite skudd på en 3.7
Sharifa Asma - to ørsmå skudd 3.7 Kanskje villskudd? Jepp, villskudd. Austinrosa er utgått

fredag 25. juni 2010

Midtsommer

Årets lyseste dag har kommet og gått uten videre dikkedarer i heimen. De vingede skarer har inntatt Ringebu (myggen, forstås), så det er uaktuelt å tilbringe kvelden utadørs og utsette seg for angrepsskvadronene. Vi gjør som svenskene, vi feirer midtsommer påfølgende helg, i ettermiddag vender vi nesa vestover igjen mot fjære og bål. Dvs. jeg antar det store bålet gikk av stabelen onsdag, sånn gjør de det der i grenda, men vi skal da få til et lite privat et. Og sende en tanke til det store pallebålet på Slinningen ved Ålesund som også tennes i kveld. Vi så reportasje fra bygginga her om dagen, det så nifst ut.

Tradisjonen vår sier masse villblomster å pynte med ute og inne, her er ei bøtte på trappa vår fra ei tidligere feiring.

Og jeg skal si det er villblomster å ta av nå. Her i dalen også. Nå står tjæreblomstene på det fineste i veiskråningene, sammen med prestekrager, kløver og lette hundekjeksblonder, svakrosa karve og gule soleier og tiriltunger. Klarblå innslag av fuglevikke, blålilla av skogstorkenebb, mørk blålilla av oksetunge. Naturens egen fargerike samplanting kan konkurrere med nesten hva som helst i mine øyne. God midtsommerhelg, alle!

onsdag 23. juni 2010

Sju favoritter

Utfordret av smgj - Sju favorlittdufter – som ikke er parfyme.

Neida, smgj, jeg hadde ikke glemt utfordringa. Men pakking, ferie og manglende ferienett, deretter utpakking og panikkhaging etter hjemkomst gjør at den har ligget på vent ei stund. Denne likte jeg! Det vanskeligste var å bare velge sju - samt å ikke bare velge blomsterdufter. Men noen måtte med, man er da sertifisert hagegal.

I uprioritert rekkefølge:

Roseduft, representert ved ei av de deiligste, Frühlingsduft. Dessverre overlevde ikke min store, gamle fimbulvinteren. Jeg må skaffe en ny, dette er en av dem jeg ikke kan leve foruten.

Liljekonvall. Vi plukka en tett bukett på Austrått på turen vår, den holdt til ei hel ukes duftopplevelser for mannskapet.

Spebarn. Å låne et lite nor for ei stund, stikke nesa ned mot et dunete hode og snuse inn. (Og deretter levere barnet fra seg igjen!)

Kveldslufta i Sunnmørsfjæra. Den fuktige lufta om kvelden synes å bære med seg duftene så bra - litt tang, litt salt sjø, litt krydra, litt tjære, kanskje et lite bål.

Markjordbær i varm solbakke - det dufter barndom .

Sagbruk! Også en av barndommens dufter. Sterkest når en dilta i hælene på far gjennom fabrikken. Helst furu, jeg fikk sterke duftminner under siste vedsjau, da mannfolket felte noen furuer.

Nybakt, varm gjærbakst til avkjøling på kjøkkenbenken. Mmmm!

Jeg har mista oversikta på denne utfordingas vandring gjennom bloggeheimen, så jeg lar den stå fritt til grabbing for den som måtte føle for det.

mandag 21. juni 2010

Til sjøs med Murphy


Tilbake etter 11 dager på bøljan blå og noen få i sunnmørshagen. Vi har hatt en fin ferie, men det kunne vært enda bedre - om ikke Murphy hadde rota det til for oss. Hør bare:

Murphyinnblanding 1: Vi hadde gleda oss til tur sørover til neste fylke og dets herligheter - Silda, Rugsund, Hardbakke, Bulandet, Kinn osv osv - og ikke minst et romslig opphold i Florø med besøk hos Randi F. Og så setter det inn med nordvest kuling over Statt. Fastlagt avreise- og hjemreisedato, ingen mulighet for å vente i dagevis på snillere vær. Sukk! Det ble altså nordover i stedet. Mye å se der også, riktignok, så jeg så fram til å kunne dele opplevelsene underveis i bloggen.

Murphyinnblanding 2: Mitt ellers så velfungerende mobile bredband sa takk for seg ved første forsøk. Og andre, tredje, fjerde og så burtetter. Kom ikke engang inn på innloggingsbildet! Grrmff!! Teknikk som ikke funker er noe herk!

Murhyinnblanding 3: Turen ble dominert av det mitt gamle atlas kaller "horisontal bevegelse av luften". Vind, altså. Mot grensa til kuling nesten hver dag, noen ganger over. Vi sneik oss unna det aller verste ved å starte grytidlig om morran før den hadde våkna skikkelig samt holde oss mest mulig innaskjærs.

Du verden som jeg syter - vi har faktisk hatt en herlig båttur med gode venner som mannskap, mye deilig mat og drikke. Det er god plass i havnene så tidlig i sesongen, og vi kom i kontakt med lokalbefolkningen rundt om på en helt annen måte enn vi har gjort midt på sommeren. I havn ble det mer rask gange enn soling, bra trim. Til tross for noen huskete strekninger var det ingen fare på ferde, eneste skade var en kopp som gikk i knas da en av mannskapet åpna et skap for å se hva som skrangla (lol). Skikkelig regn var det bare to dager. Og jeg fikk da lufta den optimistisk medbrakte shortsen et par timer.

Flotte naturopplevelser - du verden så mange herlige steder det er langs norskekysten. En dag måtte vi svinge unna et svømmende rådyr på kryssende kurs i et trangt sund - selsomt! Hageopplevelser også, f.eks. væreierens hage på Håholmen, et lekkert rhododendronbed i Kvenvær, en praktfull og stappfull samlerhage på Bud som jeg er sikker på at noen av dere kjenner. Kulturpåfyll på Mellemverftet i Kristiansund der de restaurerer gamle skip og båter, og i slottet på Austrått, der vi ble vist rundt av en inspirerende guide med tidsriktig kjole og glimt i øyet.

Så får det heller være at vi måtte skynde oss sørover igjen noen dager før planen da meteorologene trua med sterk kuling på Hustadvika. Den kom også, men da var vi trygt i egen bås i hjemmehavna.

Og i morra skal jeg stramme opp Telenor for bredbåndet - alltid noe å glede seg over!

mandag 24. mai 2010

Aurikkeltid


Pinsetur til sunnmørhagen. Plutselig er de tidlige påskelijene visne, de seine sortene og pinseliljene tar over blant narsissene. Ruteliljene nikker med hodene og ser falsk beskjedne ut - det er egentlig tøys, de brøyter seg umerkelig fram og dukker opp fra intet de underligste steder.
Men framfor alt er det aurikkeltid. Jeg håper etter hvert på en brei aurikkelkant på innsida av det store rosebedet. Det skal ha vært bed med aurikkelkant i hagen i min sjelefrende Helgas dager, hun planta og stelte her for nærmere hundre år sia. Noen deler av kanten begynner å ligne noe, resten av veien rundt trengs det fjerning av roserotskudd og tidlige påskeliljer. Det kommer, det kommer. Neste gang jeg deler auriklene skal det bli en fyldigere kant.
De ville jo vært stilig med en ensfarga brem, men jeg er av den nysgjerrige sorten og vil helst ha alle varianter jeg kommer over. Noen er arva, noen er bytta, noen er sådd og noen er kjøpt, så aurikkelkanten er like brokete som rosebeda er når de blomstrer. Så vær så god - noen få av bitene i aurikkellapskausen!










tirsdag 18. mai 2010

Å, Vestland, Vestland!

Som nevnt, en lengre sunnmørshelg gjennomlevd, og endelig langt bortimot sommer! Vakker tur over som nesten alltid, nydelig sol over kysten vår. Bagasjen inn på kjøkkengolvet, deretter ned på berget ved naustet med vinflaske for å nyte solnedgangen. Har ikke tall på hvor mange ganger vi sitter der hver sommer, visse grunnleggende skjønnhetsopplevelser går en aldri lei!





Påfølgende dager bød på perlevær og flat sjø, det ble båtliv og litt polering - overbygget denne gangen - fiske, hyggelig lag, mer grøftegraving og flere solnedganger. Middagene så f. eks. slik ut: fisk av ymse slag med tilbehør etter innfallsmetoden, pakket i folie og rett på klebersteinsplata over grua. Her breiflabb med reker, løk, gulrot, pipeløkringer, urter.







Etter noen minutter ser det sånn ut - med poteter stekt på samme vis og hva skapet formår av vin. (Chianti funka forbausende bra, men det burde muligvis vært en hvitvin. Nuvel, det smakte fortreffelig som det var.)

Dessertopplevelsen denne kvelden var en oter, en unge tror vi nok, som lekte seg i sjøen og på svaberga. (Eller var det en stor mink? eller en blanding, hva nå det måtte hete - en miter? en onk? Litt langt unna, forstås, og i motlys.)




Enn hagen? Jo, takk som spør. Den eksploderte omtrent i finværet, til og med husbonden kunne se at det vokste fra dag til dag. Det er narsissenes og primulaens tid. Og i løpet av de fem dagene ble det helt tydelig at hostaene har overlevd, det er fine bladknopper på nesten alle og godt håp for etternølerne. (Må huske å plante mer vårløker mellom dem, beda ser litt triste ut ei god stund utover våren.) Mellom alle de andre aktivitetene ble det tid til årets første grasklipp og en smule luking i noen bed, før perleværet gikk over til vannperlevær ettersom nasjonaldagen nærma seg.
Julerosa (niger) er på hell, og gir et trøstefullt bilde på at det går an å eldes med stor ynde og verdighet, synes dere ikke?