onsdag 27. oktober 2010

Gjensyn med Budapest

Jeg hadde funnet gata på kartet før vi reiste - Angyalföldi út. Angyalföld betyr englemark. Mor sa en gang til Lajos at det måtte være hyggelig å være fra et sted med et så vakkert navn. Men det syntes han slett ikke. Det var nemlig stedet der englemakerskene bodde, de kvinnene som tok imot jenter som var kommet i uløkka og hjalp dem under fødselen, og svært ofte hjalp de nyfødte over i englestatus med det samme. Lurer på om Taubes Änglamark har samme opphav?


Vi fant gata ganske greit. Noe husnummer hadde vi ikke, det var bare å velge en retning og lete. Det eneste jeg hadde å holde meg til var at det var en apefigur på fasaden ut mot gata. Gamle hus langs gata på begge sider, men ingen ape å se. Deretter mer moderne hus - her var tydeligvis revet og bygd nytt. Parkeringsplasser, plankegjerder, flere nye hus. Hadde vi valgt feil retning? Eller var huset et av dem som var revet? Men vent - helt i enden av gata var det gamle hus igjen. Og var det ikke noe kjent med det gule der?


Sannelig, der var apen. Eller det var faktisk to, sittende på hver sin stolpe over porten. Det klikka i hukommelsen med det samme jeg så dem, slik var de, ja! Men porten hadde ei dør, og den var låst. Det hadde jeg ikke tenkt på. Og jeg som hadde så lyst til å kikke inn i atriet og se!


Men den lille kolonialen i nabohuset var åpen. Egyes - iskrem - sto det over døra. Butikkdamene hadde vært ute og kikka på oss tidligere, vi vakte en smule oppsikt der vi tok bilder av huset og porten. Ikke akkurat noe turiststrøk dette!


Vi gikk inn og kjøpte oss hver vår egyes og prøvde om damene kunne engelsk. Eller tysk. Eller fransk. Men nei - bare ungarsk. Så vi smilte og takka pent - på ungarsk - spiste isen vår og fotograferte fra enda noen vinkler.
Gata var nokså folketom, men så kom en yngre mann forbi. Vi forsøkte igjen, snakket han noe annet språk? Det gjorde han ikke, så vi ga egentlig opp og belaga oss på å sette kursen mot neste punkt på programmet.


Men jamen hadde fyren vært inne et sted og fått tak i en annen, en arbeidskledd mann med stålgrå, krøllete hestehale. Og han kunne engelsk! Jeg forklarte situasjonen for han, at jeg hadde bodd ei ukes tid i en leilighet i dette huset i 1966, hvor sterkt det var å se det igjen og at jeg hadde hatt så lyst til å se inn i atriet og kanskje ta noen bilder og vise dem hjemme. Jo, han skulle bare snakke med dama i kolonialen, hun hadde nøkkel. Og jamen - der kom hun og låste opp. Hvilket utrolig hell! Og det var ikke vanskelig å forklare henne med smil og geberder hvor glad og takknemlig jeg var.


Se, så fint! Og tenk dere tilbake til -66, da vi sto fem vestlige turister nede i portrommet og det tøyt ut små koner med skaut som kikket ned på oss bak rekkverket i alle etasjene oppover. Den gangen var det ingen fliser med blomstermønster nede i gården, og det var slett ikke så nymalt og stelt som nå. Det gjør meg glad å tenke på at de har tatt vare på det gamle huset. Sjøl om det så litt shabby ut utvendig, tror jeg nok det blir stående i noen år til, Majom Haz - apehuset.

Den formiddagen var verdt hele turen alene!

torsdag 21. oktober 2010

Sooo beautiful

Laaang bloggtørke. Det kommer nok et par innlegg fra Budapest - det var en deilig tur som oppfylte alle forventninger - men jeg har fortsatt ikke rukket å bearbeide bildene.

I mellomtida kan jeg vise fram en award fra HildeG - ikke akkkurat dagligdags kompliment til et fruentimmer i øvre middelalder. Suger det til meg og deler det med hurdalsrosene mine. Takker og bukker!


Jaha. Sju hittil ukjente ting om meg?
Kanskje for noen. Hulter til bulter:

1. Jeg er periodestrikker. Siste periode har vart et år eller så. Kanskje på vei til å bli kronisk?
2. Jeg har gått et år på folkehøgskole, i Seljord, formingslinje. Mitt livs beste skoleerfaring, og det sier litt, jeg har alltid trivdes med skole/studier.
3. Teoretisk sett liker jeg å gå på ski, men det er to år sia jeg prøvde det i praksis.
4. Jeg har problemer med å kaste ting, sjøl om de ikke har vært i bruk på årevis, sukk!
5. Jeg har begynt å trimme om morgenen før jobb, 20 min. Da er det ikke noe annet som forstyrrer, og jeg føler meg såååå flink og får fin flyt og mindre lyst på matutskeielser utover dagen.
6. Jeg har en svakhet for gamle barne- og ungdomsbøker.
7. Jeg har svart belte i utsettelser! (Herunder bildebehandling. Men jeg lover å komme tilbake.)

Jeg har ikke oversikt over hvem som har fått eller ikke fått denne awarden. Det er så mange flotte blogger jeg følger med glede enten fast eller sporadisk. Føl dere fri til å plukke opp stafettpinnen!

lørdag 2. oktober 2010

Reisefeber


Det blir lite hage om dagen. De korte ettermiddagene har gått med til vedhogst og reiseforberedelser. Nå er siste innkjøp gjort - nye sokker, gnagsårplaster og fotkrem - mandag formiddag setter ei god venninne og jeg oss på flyet til Budapest, retur fredag ettermiddag. Spenningsnivået bygger seg opp, dette har jeg ønska meg i årevis, og nå blir det endelig virkelighet.

For jeg har vært der før, nemlig. På familieferie i 1966, nesten 14 år gammel. Ikke akkurat dagligdags under den kalde krigen å putte telt, unger og bagasje i sin Volvo Amazon og reise bak jernteppet, jeg må nesten ta med forhistorien.

Etter oppstanden i Ungarn i 1956 flyktet mange ungarere. Noen fordi de hadde vært med på ting de ville bli straffa for, andre av eventyrlyst. Til Hamar kom ei gruppe svært unge menn/gutter som i hovedsak tilhørte den siste kategorien. Det ble avertert etter hjem der guttene kunne bo, og mor og far svarte. Slik kom Lajos inn i familien, og min språkinteresserte mor lærte seg litt ungarsk for å kunne kommunisere med familien hans i Budapest som han stadig hadde kontakt med. Da han hadde vært her i landet lenge nok - jeg mener det var sju år den gangen - fikk han norsk statsborgerskap, og etter ei tid begynte han å reise tilbake på besøk.

Og i 1966 var det altså vår tur. Visum ble skaffa og hele fars tre ukers sommerferie avsatt til formålet.
Det var barndommens store eventyr. Med bil ned gjennom Tyskland og Østerrike, og så over grensa til Ungarn. Å kjøre i ingenmannsland med piggtrådsperringer på begge sider og vakttårn med bevæpna grensevakter. Å få bilen endevendt og all bagasje grundig gjennomsøkt på den ungarske grensestasjonen, og deretter turen til Budapest der vi bodde ei uke i leiligheten til mor til Lajos. Å høre ismannen rope inne i gårdsrommet hver morgen og se alle konene komme ned med strieforkle og hente isblokk som de puttet inn i isskapet sitt slik at det holdt maten kjølig til neste dag. Å kjøpe små, gule ferskener eller aprikoser og ferskt bakverk i hjørnebutikken før frokost. Å gå på bad der folk satt i de svoveldampende labyrintene og spilte sjakk, leste aviser eller bare nøt det varme kildevannet. Og så husker jeg alle bruene, dyrehagen, friluftsbadene på Margit Sziget og Gellertstatuen. Og at i små boder i byen fikk vi ikke bare pølser som hjemme, men også pannekaker, grilla mais og langos, en slags seig fin hvetegjærdeig som ble dratt ut til ei tynn skive og frityrstekt, slik at den blåste seg opp og ble sprø utapå og seig inne. Drysset med salt og spist varm. Eksotisk for en jentunge fra Hedmarken!

Men ellers? Hva husker jeg egentlig fra turen og hva husker jeg fra alle bildene vi så om igjen og om igjen etterpå? Det blir spennende å finne ut. Vi skal bo sentralt i Pest, og jeg har funnet min bardoms gate på kartet. Den skal jeg oppsøke og prøve finne igjen Majom Haz - apehuset - det var en apefigur på vegen ut mot gata, så det burde være mulig. Hajdoneni og Slezakneni og de andre som serverte oss søte valmuefrøkaker og bringebærsaft med kullsyre i fra sifong er forlengst borte, men kanskje drister jeg meg inn i atriet og kikker opp og tar noen bilder.

Uansett, dette blir mer enn en vanlig storbyferie for meg. Barndommens eventyr revisited. Kanskje kommer det en liten reiseepistel i etterkant.

(Bildet er lånt fra Kalinkatours)