Første ordentlige rose ut

Så var det Louise Bugnet som var først ute i år! Jeg oppdaget henne plutselig i kontorhagen i går. Regnvåt og pjuskete, stakkar, men hun takler faktisk vått vær bedre enn de fleste lyse roser. Og hun var fullt utsprunget, så hun hadde garantert åpnet seg allerede mandag.

Louise ble innkjøpt som Louis, det var hard debatt om kjønnsidentiteten for noen år sia. Nå er det fastslått at hun er jente, oppkalt etter en av foredlerens døtre, så vidt jeg husker. Hun har taklet både kjønnsskiftet og de siste par beinharde vintrene med glans og er ei rose man bare må bli glad i .


Hun er blitt ei storvokst rose hos meg. Over 150 cm høy, relativt smal og opprett, men tett og frodig likevel. Jeg har tenkt å prøve å stiklingsformere damen for å se om hun da holder seg lavere og mer kompakt. Bladverket er mørkegrønt og læraktig, penere enn på andre rugosahybrider etter min smak. Hun blomstrer nokså kontinuerlig, ikke det helt overveldende floret, men det kommer seg med alderen på rosa, ser det ut til.

Jeg har tatt med et bilde til av Louise, et som viser henne mer slik hun pleier framstå. Lekker, ikke sant? Til overmål dufter hun deilig også.

Norge i rødt, hvitt og blått?

Vi har reist Norge på tvers igjen - ny sunnmørstur sist helg. Og da sitter passasjeren som vanlig og nyter naturen fra grøftekantene og utover. Det slår meg at etter vel halvgått mai har vi valgt helt feil farger på flagget om sangen skulle stemme med moder natur.

Rødt? Fint lite. En og annen rød jonsokblom har tjuvstarta, men den er nærmest sjokkrosa.

Hvitt? Ja! Masse! Hvitveis langs hele ruta - dvs. så snart vi har bikka ned i Romsdalen. Og over hvitveisteppene svever heggen. Suppler med flomstore elver og brusende fosser, så er det hvite godt representert.

Blått? Joda. Rundt Måndalen er det forglemmeiei langs veiskråningene. Ikke så lange stykket enda, men den sprer seg og er intenst lyseblå, mer i retning det svenske enn det norske flagget. Og veikantlupinene er i startgropa, men dem ønsker jeg egentlig dit pepper'n gror.

Men det gule er virkelig maifargen: Bekkeblom, løvetann, vinterkarse, marianøklebånd.

Dessuten er det sterke innslag av lilla: stemorsblomstene danner store fargesterke felt langs veier og jernbane. Og sannelig er ikke skogstorkenebben i gang også!

Så i mai er det Norge i gult, hvitt og lilla langs ruta vår!

Hage, sa du?
Joda. Har slått graset på Møre samt røska masse ugras og snust på alle auriklene for å kjenne om de har forskjellig duft. Og det tror jeg nesten. Men de små, gamle pinseliljene dufter sterkest om dagen!
I hjemmehagen har jeg sådd gulrøtter (18. mai) og spavendt og gjødsla de andre grønnsaksengene minus en. I dag har jeg flytta spirende jordskokker til det feltet de skal få ha i år. Nå gjenstår bare et bed som har huset alt annet enn grønnsaker de siste åra - der finnes staudebarn, roser (jeg har flytta ut noen), en gammel syrin og you name it - men nå skal det altså ut. Jeg har til og med fått avsetning på det jeg ikke kan ta meg av sjøl. Det må bare opp først.
Forresten ser det ut til at mange aspargesplanter har gått ut. Bare to-tre kroner har kommet med skudd så langt. Håper jeg finner planter hos Bjørke så jeg slipper ta hele veien om frø.

I rosebeda mine står det for en stor det stusslig til. To knallharde vintre på rad har blitt i meste laget for sartere damer. Av Austinrosene er det bare Mistress Quickly som ser opplagt ut, og hun er en ganske atypisk Austin. Men også flere av hardhausene har fått en knekk. Til og med Rose de Rescht ser sjaber ut, og de har ikke pleid å fryse ned en millimeter. Men skam få den som gir seg - det kan da ikke bli bare fimbulvintre framover. Og tomme roseplasser gir jo alltid muligheter til å prøve noen nye sorter!

Første rose ut

er ikke noen riktig rose. Men den er en busk, selv om den ser ut som en staude, og i rosefamilien. Så mens jeg venter på de store slektningene, nyter jeg denne.
Hagereinrose, Dryas x suendermannii, er en krysning mellom vår hjemlige Dryas octopetala og den gule Dryas drummondii. Kort flor, men intenst mens det står på. Vakre frøstander etter blomstring, og pent bladverk. Gi den skrinn jord, kalk og solskinn, så trives denne bunndekkeren utmerket og brer seg utover med god fart. Vinteren i år har vært litt slem med min, den har noen nakne flekker her og der, men jeg har full tillit til at den tetter hullene utover sommeren.

Ellers har jeg besøkt sunnmørshagen i helga. Der er det knopper på de tidligste rosene - hugonis og altaica. Jeg fikk klipt grasbakken i regnværet lørdag, den var lurvete i luggen og full av rosa engkarse. Søndag fikk jeg ruska vekk uønska innvandrere i beda (jeg er en planterasist), drept en betydelig mengde snegler (uansett farge) samt beundra blomsterprakten. Auriklene står på det fineste nå, det gjør også rhodoen Cunningham's White og pinseliljene, små, velduftende Recurvus. Berre lækkert.
Hjem igjen i går kveld, og i dag har jeg faktisk begynt på kjøkkenhagen, dvs. jeg har begynt å flytte ut stauder og roser som har stått i pensjon der.

Om vi ikke hadde hatt innsyn til tomta fra alle kanter hadde jeg vært frista til å fortsette i morgen, siden bunaden altså ikke passer før neste 17. mai. Det burde da egentlig være en nasjonal sak, å sørge for kortreist egendyrka mat? Ha en regnfri og hyggelig nasjonaldag, folkens, med eller uten bunad og/eller spagreip.

Septemberroser

Det er bare å innse: rosesesongen er over for denne gangen. Nå er det hufsa som rår i dalen. Dette er tredje morgen på rad med minusgrader og skraping av is på bilvinduene. Det hjelper ikke at dagene er solfylte og klare, det som blomstra så fint tidligere i måneden er slapt og ødelagt. Så får jeg heller trøste meg med at jeg fikk knipsa et knippe septemberroser i kontorbedet før den harde frosten kom.

Først austinrosa Brother Cadfael. Broderen var av dem som klarte seg overraskende bra gjennom fimbulvinteren og har som alltid vært fullstendig fri for sjukdom. Nå på høsten sendte han opp noen meterlange skudd med flott blomstring. Jeg synes enkelte av austinene har tendens til å nikke med tunge hoder, men denne karen er ikke mye hengehode!

Broderen er egentlig en feilbestilling. Da han ble innkjøpt, sto han som H3-rose i listene, og jeg regna med at han var et hyggelig, men kortvarig bekjentskap. Nå er han visst oppgradert til 4-5.

Neste ut er Bonica, en trofast sliter som jeg er veldig glad i. Kommer ganske seint i gang med blomstring hos meg, men holder til gjengjeld på omtrent uavbrutt til snøen kommer. Blomstene er nesten vakrest på høsten, da blir rosafargen klar og fin mens den kan bli noe blass i verste heten midtsommers.

Bonica er av de rosene som har hatt lett for å få barkflekksjuke hos meg, så jeg pleier skjære ganske hardt på våren for ikke å fø på greiner som likevel vil visne ned. Det hender hun har litt svartflekk, men i sommer har det vært lite.

Hadde hun bare hatt duft, ville hun vært enda høyere oppe på favorittlista!

Sist, men ikke minst: Louise Bugnet, en kanadisk rugosahybrid. Er hun ikke vakker med de røde strøkene på utsiden av knopp og blomst? Minner litt om Leda i en robust og hardfør utgave! Og hun dufter! Bladverket er også spesielt vakkert, mørkegrønt, matt og læraktig og helt uten sjukdom.

I bøkene står det at hun bare er vel meteren høy, men hos meg er hun nærmere to. Hun er av de ytterst få som ikke frøs ned en millimeter denne vinteren, av de aller tidligste til å blomstre og av de aller seineste til å gi seg. Jeg synes hun blir mer og mer blomsterrik med alderen. Til hvit rose å være er hun også ganske flink til å rense seg sjøl. Nå på høsten står hun med modne, røde nyper samtidig som hun blomstrer ufortrødent videre til hufsa får overtaket.

En pussighet ved denne rosa: Hun har gjennomgått et kjønnsskifte. To ganger, faktisk! Hun skal være oppkalt etter en av Bugnets døtre. Men da hun ble introdusert i Skandinavia hadde noen mistet en e på veien, så hun gikk under navnet Louis Bugnet, og roseelskere karakteriserte "ham" som et stram kar med bølger i håret. Det gikk flere år før norske og svenske rosefolk ble klar over feiltakelsen, og at den stilige herren var en like stilig dame. Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å venne meg til det, måtte rette flere "han" til "hun" underveis i dette innlegget!

September

Jeg er av dem som hardnakka holder fast på at august er en sommermåned. Også i år, om den nå har vært særdeles fuktig og kjølig på slutten. Men i dag skriver vi september, og da kan jeg innrømme at sommeren er over. Vi markerer med ei romslig krabbehelg i sunnmørsparadiset, reiser allerede i ettermiddag for å forberede en smule, mens de fleste gjestene rykker inn i morgen. Gleder meg, men sørger litt over at det kolliderer med forumstreff i Trondheim.

Det har blitt lite hageblogg på meg etter ferien. Lite haging å blogge om også for den del. Jeg har hatt nok med å deadheade roser og frese over grasbakken mellom regnbygene samt høste inn bær og grønnsaker. Ringeburosene mine står ganske fint fremdeles, sjøl om de har vel mye ugras rundt beina. Fordi blomstringa begynte så mye seinere i år, fikk jeg kuttet av det visne etter ferien før de dannet nyper, så gjenblomstringa er riktig brukbar.

Nå gleder jeg meg til å gjøre sunnmørshagen presentabel før innrykk, tre uker uten tilsyn pleier bety rikelig ugras på de kanter. Frodig, kan man si!

Det er faktisk en likesinnet blant gjestene, og jeg gleder meg til å gå lange runder og dele hagegleder med ham. Er vi heldige er det fortsatt noen roser i gang der. Honorine de Brabant, kanskje?

Frøken Englekyss

Lang bloggtørke herfra. Det er travelt å feriere, må vite! Vi var riktignok hjemom ei lita uke, ellers har vi hatt base i sunnmørshagen sia første juli. Det passer meg utmerket!
Spesielt sia alt er så seint i år at rosene fremdeles er på topp. Har nytt farger og duft og sanka bøtter med duftende kronblad til gele. Og fotografert, naturligvis. Her er ei lita rosefrøken som ydmykt ber om å få delta i Moseplassens konkurranse Frøken Rose 2010:

Frøken Englekyss heter egentlig Celestial og er ei bedårende, gammel Albafrøken. Navnet betyr himmelsk, og i følge Torben Thim åpner knoppene seg ved at englene kysser dem. Jeg fortalte dette til mitt lille englebarnebarn (snart fire år) i sommer. Hun gikk øyeblikkelig i gang med å kysse alle knoppene og så deretter forventningsfullt på rosebusken. Jeg måtte forklare at det ikke skjedde sånn med det samme, og ba henne se etter i morgen.... :)

Det virket, som dere ser!

Ugras?

Glory of Edzell er en av de av de rosene som ble panikkplanta i snøværet i oktober. Hun har fått en ganske karrig plass ved gjerdet innafor søpledunkene, og det er meningen at hun skal breie seg ut sammen med hardføre venninner og bli et buskas. Foreløpig er buskaset ganske lite, men se, så oversådd hun er med blomster likevel. Og så fint selskap hun har fått! De ville, små stemødrene har flokka seg rundt henne uten noen som helst slags hjelp fra mi side. De var definitivt ikke der i fjor!

Bildet er fra tidlig i forrige uke, nå etter regnet står Glory skalla tilbake med kronbladdryss rundt beina, mens hoffdamene fortsatt holder koken. Og skam få den som ødelegger slikt et fargesprakende, energigivende samboerskap. Visst er de snarere ugras enn hageplanter, egentlig, men de skal få bli hos meg, i den spesielle kroken. Så får jeg handluke gras og anna uønska mellom dem og håpe at de blir, i det minste til Glory og venninnene fyller plassen sjøl.

Dagens nye blomstrere: Therese Bugnet, J.P.Connell, Cuthbert Grant

Overgartneren vanner

Himmelens sluser har vært åpne fra i går ettermiddag. Så trenger jeg i det minste ikke tenke på vanning de nærmeste ukene! Og godt er det, jeg skal ha sommerferie - igjen - fra helga. Verre blir det å få lukt og ordna det som ordnes skal i hagen før jeg reiser. Men vi bruker to biler formedelst hyggelig ferieinvasjon av familie luftveien, så slipper de leie bil. Så da kan husbonden bare reise når han er klar, og jeg kan gjøre meg ferdig i ro og mak uten at han maser og rykker i tømmene. God og avstressende løsning for oss begge.

Herlig med ferie! To uker i juni, fire i juli og en i august er planlagt så langt. Samt Budapest til høsten. Jeg har nemlig gått til det skritt å gå ned til halv jobb fra juni, og jeg må si det fungerer aldeles praktfullt! :D Særlig fordi jeg arbeider såvidt selvstendig at jeg kan ta ut fritida som lengre perioder i stedet for halv dag eller to-tre dager i uka, det betyr lengre opphold i sunnmørsparadiset og mulighet for flere reiser. Litt mindre i lommeboka blir det, men vi har regna ut at det skal gå greit. Kniper det, kan vi fiske litt ekstra. Og dyrke flere grønnsaker. :D

Jeg har oppdatert roselista med noen flere blomstrende, samt flytta en Morden Centennial ned fra avdeling antatt død til avdeling viser livstegn. Undrenes tid er ikke over, kanskje dukker det flere skudd fram fra ugraset?

Gledelig oppdatering om fimen Bestevenner, som musikeren min har levert musikken til: Den lille filmen, sett av 51.655 personer på kino, er nominert til Amanda i barnefilmklassen sammen med Julenatt i Blåfjell og Knerten. David mot to ganger Goliat! Andre kassesuksesser som Yohan barnevandreren og Olsenbanden junior nådde ikke opp. Jeg er sertifisert blodfan, og har vært inne på VG-nett og stemt på den til Folkets Amanda også.

Roseballet 2010

På grunn av mine to tidlige ferieuker vet jeg ikke helt når de første rosene foldet seg ut i år. Jeg får skrive rekkefølgen etter blomstermengde ved hjemkomst. Det er uansett sikkert at det er seinere enn i fjor, da blomstra første rose 04.06. Men så har også de to siste sesongene begynt særdeles tidlig.
Jeg er redd det er mange jeg ikke får sett fjeset på før ferien i år, både på grunn av kald vår og på grunn av at mange ble skåret ned til bakken.

Ringebuhagen
20.06: Mange blomster: Glory of Edzell, Single Cherry, Foecundissima, Louise Bugnet.
Nettopp begynt: Totenvik, Bourgogne
23.06: Pimpho
24.06: Suzanne, Nordens Dronning
26.06: Poppius
28.06: Morden Blush, Hurdalsrosa, Martin Frobisher, Staffa, Husmoderen
30.06: Therese Bugnet, J.P. Connell, Cuthbert Grant.
03.07: F.J. Grotendorst, Pink Grotendorst

Sunnmørshagen
18.06: Hugonis - godt i gang!
28.06: Altaica

Fimbulvinterens ofre:
Her er liste over antatt falne etter vinterens strabaser. Jeg har fortsatt et ørlite lysegrønt håp om at noen kan flyttes ned en kategori på lista.
Antatt døde (helt nedskåret, ingen livstegn)
Astrid Lindgren
Hansaland (1 av 3)
Morden Sunrise
Morden Blush (flere)
Redoute
Robusta (2 av 3)

Viser livstegn (helt nedskåret, men skyter nå):
Helena Hybrida (voldsomt!)
Prairie Joy (heldigvis)
Sissel Renaissance (Gledelig overraskelse)
Wenlock (Ditto)
Morden Centennial (1 av 5) Nytt skudd 28.06. fra nederst på ei grein
(De andre fire er helpigge)
Frühlingsduft!! oppdaga 3.07
Hansaland - lite skudd på en 3.7
Sharifa Asma - to ørsmå skudd 3.7 Kanskje villskudd? Jepp, villskudd. Austinrosa er utgått

Klippe, klippe, grave, grave

Jeg sitter og laster opp dagens bilder fra sunnmørsparadiset. Det er så deilig der nå at det var ille å reise hjem - rent bortsett fra været, som var den vanlige sunnmørsmiksen. Hør bare: Fredag kveld: Sol, stille, ganske mildt, vidunderlig solnedgang. Lørdag: Grått, hovedsaklig opphold, men noen regnbyger og noe sol innimellom, stille. Søndag: Strålende sol - grått - vind - stille - sol - vind - snø - regn - hagl - sludd og vind. Snakker om berg-og-dalbanevær! Under fotoseansen var det sol, men litt vind, så de små ville ikke riktig samarbeide. Dere får tilgi dem og meg for det.

Lørdag var den store klippedagen. Først skogskjegghekken, deretter alle rosene. Jeg var redd det skulle være lovlig seint for beskjæring, men nei - våren er forholdsvis enda seinere her enn hjemme. Litt flaks skal man ha. Enda mer flaks: Sunnmørsrosene har klart vinteren mye bedre enn det så ut til sist jeg var over. Noe tilbakefrysing var det, men godt med liv i alt sammen. Likevel tok jeg mer enn jeg pleier, det tror jeg de har godt av. I Maximakrattet fremst på bildet var jeg ekstra hardhendt, det var altfor tett og med mange gamle greiner. Nå er bare unge greiner tilbake, og de ble også tatt ned en god del på høyden. Så slipper jeg gjøre stort der på et par år! Etter å ha kjørt fire trillebårlass med rosekvist på sankthansbålet innleda vi grillsesongen i fjæra med maiskolber og kyllingspidd. Antrekk varmedress. Riktig så koselig var det.

I dag fikk jeg ut gjødsel på de nyklipte - tre bokser Animix rakk nesten rundt. Må huske å ta med mer hjemmefra. Og så var det graving, dessverre ikke av typen plantedomino, (det er også høyst påkrevd,) men fortsettelse av høstens dreneringsprosjekt. Familien innehar bare en rygg som duger til denslags, så da er det bare å trå til som grøftegraver, om nå lystene går mer i retning flytte planter og ordne bed. Heldigvis er ikke grøfta så brei og djup, men full av hindringer i form av røtter og stein, og så må vi (jeg) passe på et det blir noenlunde jevnt fall. Denne gangen rakk jeg to tredjedeler av avstanden mellom hus og stabbur. En dags graving til, så er vi (jeg) i mål, håper jeg.

Avslutter med helgas store, lille overraskelse - Dicentra cucullaria, sjømannshjerte. Den ble kjøpt på forumstreff i Asker 08, det var ei potte med navnelapp men uten noe annet synlig - planten går nemlig under jorda ganske raskt etter blomstring. I fjor kom det opp et enkelt, grønt blad ved navnelappen, men se nå! En blomsterstilk bare, men kjempesøt! Å, om den kunne vokse i omfang og antall. Den fortjener i grunnen en bedre plass, men nå vet jeg ikke om jeg tør flytte den.

Edit 10.05: HildeG minte meg på Britt Åses (jada, du hadde rett) opplevelse med planten. Se den kostelige, gamle tråden på hagegal her.

Rosemassakre del 1

Støl og mørbanka, med rifter og rosetorner i fingrene - det er vår, folkens! Hjemmehelg, værgudene i godlag og vi har faktisk fått utretta en del. (Jada, Adam var med igjen!) Og det sjøl om vi faktisk avbrøt ganske tidlig ettermiddag både i går og i dag med et glass vin i solveggen. Velfortjent, mener vi. (Mannen er inne i en italiensk vinperiode, og her ble prøvesmakt en 100 % Negro Amaro. Herlig, den prøver vi nok oftere!)

I går tok vi kontorhagen, tråkket forsiktig rundt mellom grupper av spirende blomsterløk, kanskje ser det slik ut der om en måned eller to - bildet er fra juni i fjor.

* Jukseraking av grasbakken
* Klipt hurdalsrosa - kraftig fornyelsesskjæring.
* Rusking i bed samme sted. Det store rose/staudebedet så så lurvete ut at de stakkars krokusene ikke syntes for kvas. For lettere å komme til, klipte jeg vekk det jeg så var dødt på rosene. Kvistene ruvde godt i tilhengeren etter hvert som jeg beveget meg rundt i bedet. Og det er overraskende hvilke sorter det har gått ut over: Flere kanadiere måtte skjæres langt ned, f. eks. Morden Centennial og M. Blush, mens M. Snowbeauty er uskadd til topps. Det er også Louise Bugnet og Martin Frobisher, mens Winnipeg Parks og Cuthbert Grant ser pjuske ut. Robusta og Hansaland måtte tas langt ned, Bonica også, mens Rose de Rescht har klart seg ganske bra. Og gårsdagens glede: Det er atskillig mer futt i helenae Hybrida enn først antatt, nå skyter det fram fine knopper på det som så helt svart ut. Jada, jeg vet det er for tidlig, men jeg har ikke finklipt, bare fjerna det jeg var sikker på var hinsides redning. Bedet ser mindre lurvete ut, og krokusen synes bra.

I dag har vi holdt oss rundt heimen. Har tatt syrinbedet (klipt ned en million små rotskudd), og rydda beda langs innkjørselen for døde stauderester og kvas. Og så begynte jeg rosemassakren her også: Gamle Grootendorster ble tatt ned til ca 30 cm, tvers over og uten hensyn til knopper. Kanskje forynger de seg, kanskje kreperer de, jeg er i grunnen likeglad med dem! Pimpinellene skyter fint alt og fikk en liten stuss, mens alt i austin- og klaseroser ble skåret ned til under halv høyde, så vil det vise seg om det er liv i stumpene. Dårligst ser det ut for Astrid Lindgren, Sharifa Asma, Wenlock og Sissel Renaissance samt Katarina Zeimet. Og merkelig nok Lichterloh, det pleier ellers være en overlever. Men den kommer gjerne igjen, og kanskje de andre også. Det er lov å håpe!

Utfordring fra Elsa

Jeg har fått følgende utfordring fra Elsa :

1. Finn fram den 4. eller 7. bildemappa.
2. Finn fram det 4. eller 7. bildet.
3. Skriv litt om bildet.
4. Send utfordringa videre til 5 nye.

Jeg har vært borti noe tilvarende før, her.
Men det er da en god ide i blomsterfattige tider, så her er det 4. bildet i 4. mappe hos meg.

Sannsynligheten for å trefffe på et rosebilde i mine bildemapper er relativt høy, og jamen slo det til. Dette er buskrosa Nevada. Slett ikke av de rosene jeg helst viser fram, men det er ikke Nevadas skyld. Hun liker seg bare ikke noe særlig hos meg, og har foreløpig langt igjen på å bli den store, flotte busken jeg håpa på da jeg planta henne i 07. En av årsakene ses muligvis rundt blomsten, hun står i et meget veletablert felt med lavendel. Tenkte det skulle bli fint, jeg, men enn så lenge når hun knapt over lavendelblomstene, en puslete liten halvmeter. Bladene har gulna og falt av utpå sommeren hvert år hittil, men svartflekk er det ikke. Dårlig sted? Mandagseksemplar? Ikke vet jeg, men sorten fortjener nok bedre stell og en bedre plass. Jeg har sett stormvakre søstre av mi lille pusle i andres hager.

Utfordrer Anita K, Miamaria, Vigdis, Potentilla og Marit.

Roseduft i november

Jeg koker rosegele om dagen. Jeg pleier utsette det til mørke seinhøstkvelder. Først og fremst fordi sommeren er altfor kostelig til å stå innadørs og svette over grytene. Da lager jeg bare safta - og det er fort gjort.

I juli bugner sunnmørshagen min av historiske roser. Her er albaroser og gallicaer, moseroser, centifoliaer, borbonicaer og portlandroser. Alle dufter, alle er garantert usprøyta og alle egner seg til rosegele. Jeg pleier uansett å gå en runde og knipe visne roser og pusle om buskene. Når jeg høster kronblader til rosegele tar jeg dem bare en dag eller så tidligere, akkurat når de skal til å drysse og kronbladene løsner lett i handa. Jeg blander alt i bøtta. Vinrøde, rosa og nesten hvite, helhvite også om jeg har mange mørke. En koselig og velduftende seanse! Når bøtta er stappfull, går turen inn på kjøkkenet, rosebladene tømmes i stor rustfri kjele og overhelles kokende vann. Så trekker de et kvarters tid før de siles av og tilsettes litt sitronsyre. Ferdig avkjølt rosesaft går i frysen til det blir tid for å bearbeide videre.

Men nå, når snøen daler og blomsterabstinensene setter inn, er det tid for å legge sommeren på glass. Flasker og kartonger med dyrebar rosesaft hales fram og tines, allerede når jeg slår det over i syltekjelen strømmer duften ut i kjøkkenet og fryder min rosehungrige sjel. Raskt oppkok, pektinpulver og sukker i passelige mengder, skumme av, og så rett over i varme små glass. Og så må det bare stå og kjølne og stivne. Og dufte! Jeg har slett ikke råd til å sette på avtrekksvifta og trekke den deilige sommerduften ut i kulda. Den må nytes, så får det heller dogge på vinduene. Det er så allikevel meg som må ordne dem om malinga sprekker opp. På kjøkkenbenken står en rubinrød arme av små sekskanta glass med sommersmak og duft, til eget bruk og til gaver.

Vi pleier stille på julemesse med rose- og epleprodukter for å skaffe inntekter til rosegruppa vår, og jeg koker så gjerne litt ekstra. Hele prossessen er en sanselig opplevelse!

Edit:
Hvis noen vil prøve sjøl er mengdeforholda jeg bruker slik:
Til 1 l sammenpressa roseblad - 1 liter kokende vann og 1 ts sitronsyre.
Geleen:
1,25 l rosesaft kokes opp, tilsett 1 pose pektinpulver (grønn Certo), la koke 1 minutt.
Tilsett 1,25 kg sukker og la koke opp igjen, skum av og fyll på glass.

Mildt, stille oppholdsvær

i sunnmørshagen i helga. Herlig! Roseblomstringa har tatt seg opp igjen, fine blomster (om ikke så mange) på Mme Boll, Honorine de Brabant, Stanwell Perpetual, Portlandica, Rose de Rescht og Altaica. Men sola er vekk for i år, så det dabber nok av snart.

Stille vær = sjøvær, så skipper'n og jeg benytta sjansen og dro på koseluftetur med skibet lørdag. Turen gikk rundt Midøya, en stille tusletur på en 3-4 timer. Lenge sia sist nå. Turens høydepunkt var ei havørn som strøk rett over båten og videre tett over havflata mot øya. Majestetisk! Vi ser ofte ørn, men sjelden så nær.

Mildt her hjemme også, men alt ute er knekt av kulda for i år. I dag tidlig var verden pakka inn i bomullstett tåke, men den letter nå, ser jeg. Håhåjaja, når jeg kommer hjem fra jobb er det mørkt uansett. Skal jeg få utretta noe utadørs her må jeg skulke jobben eller holde meg hjemme i helgene.

Høst i sunnmørshagen

Jeg er på etterskudd med det meste for tida, også i blogging og bildeoppdatering. Her kommer en rapport fra forrige helg, som ble tilbrakt på Møre.

Flere bloggvenner har vist fram hostaer i høstskrud - her er noen av mine. Det er hyggelig med plantinger som er dekorative hele sesongen, her synes jeg at jeg har fått det til. Hosta er jo seine om våren, men jeg har putta marsklosterklokker innimellom dem, så da har jeg tidlig vårblomstring også.

Tidløsene står fremdeles flott. Et aldri så lite under, når jeg tenker på all den storm, blæst og nedbør de har vært utsatt for. Men så er det plasseringa, da. Disse hvite ble i si tid planta i forkant av et rosebed. Nå står de nesten bakerst og midt mellom buskene, etter at bedet har blitt utvida i to etapper. Og det er jo synd, de fortjener virkelig en framtredende plass, nydelige som de er. Tro når det er gunstigst å flytte dem?


Sjøl om hele hagen har høstpreg, er det fortsatt noen roser som holder ut. Her er først Mme Boll. Hun er den eneste av rosene mine som har fått et bed helt alene, jeg planta tre stk tett sammen som midtpunkt i sentralbedet i rosehagen. Hun forsvarer plassen sin bra, velforma, duftende, frisk og fin, og nesten aldri uten blomster. (Ser dere at det er rim i graset bak henne?)
Quatre Saisons tar derimot reale pauser mellom florene. Dette blir det siste for i år, og det er ikke sikkert at veldig mange flere knopper rekker springe ut. Vel er det mildt klima, men sola er øyeblikkelig vekk for i år, vi hadde vel et kvarters tid med sol i tunet lørdag.

For undrenes tid er ikke over, det ble opphold og relativt lite vind i helga. Kaldt natt til lørdag, riktignok, vi måtte jamen skrape is av bilrutene her også. Men dagen ble fin!

Vi styra mest med noe vedkapping. Mannfolket rensa noen dreneringsgrøfter, så prøvde han fiskelykka uten særlig hell. Jeg rydda unna masse nedblåste greiner og bestemte at grasbakken fikk klare seg for vinteren som den var, før jeg tok for meg gras og mose i grusgangene i krydderhagen. Kom nesten i mål, bortsett fra på et par små kvadratmeter er det nå fritt for synlig gras og ugras. Frøplanter av bergfrue, timian og salvie ble transplantert til mindre utsatte voksesteder etter hvert som jeg kom over dem.

Problemet er mosen. Jeg har nok fjerna det grøvste, men det blir mosegrønt igjen før jeg vet ordet av det. Jeg tror jeg må kapitulere og ty til kjemi til våren. Mener det skal være et svovelholdig middel som kan brukes. Eller mosekverk for plen. Jeg trenger ikke være så påpasselig med doseringa heller, det spiller ingen rolle om ugraset ryker med i samme slengen.

På hjemmeplan har jeg nå spadd ned alle venteplanter i kjøkkenhagen, det er et årvisst høstpanikktegn hjemme hos meg! Mye burde vært lukt, rydda og ordna, men ettersom vi knapt er hjemme en hel helgedag har jeg ikke store forhåpninger. Det jeg får gjort nå før vinteren kan regnes som rein bonus.

Opptaksprøve

Det svenske Rosforum har en uoffisiell klubb, Vintergraverklubben, der opptakskriteriene er at man har gravd rosegrop og plantet roser mens det ligger snø på marka. Det hele skal dokumenteres med bilder og publiseres på forumet sammen med søknad om opptak. Jeg har nå avlagt opptaksprøve. Eller snarere har jeg gjennomført tentamen, jeg mangler dessverre bildene. (Burde naturligvis kommandert ut fotografen, men jeg var snill for en gangs skyld.)

Jeg gjennomførte nemlig planen om å bruke dagslyset på ettermiddagen i hagen. Og siden det var plent umulig å se forskjell på ugras og småstauder under to centimeter snøslaps, tok jeg spade og kukompost fatt i stedet. Jeg fikk planta Glory of Edzell samt de tre frankofurtanaene Frankfurt, Agatha og Empress Josephine. (De tre siste har bodd i sunnmørshagen, men plassen deres er overtatt av mer interessante damer.) Rosene ble til overmål planta på tidligere utsett sted og behøver ikke plantes om til våren, ikke verst til meg å være! Det var ingen teleskorpe under snøen, så gravinga gikk omtrent som vanlig. Litt kaldt å ligge på kne, bare. Nå består Gildehagen av tre roser samt småstauder på barnehagestadiet. Det er overveiende sannsynlig at de fleste av dem må overvintre i kjøkkenhagen, om da ikke været folker seg og gjør det litt mer fristende å gjennomføre nye hageraptuser.

Høstdugnad

Onsdag var det dugnad i prestegarden igjen, årets siste, og det var mye som sto på programmet. Deilig da at vi var hele 19 frammøtte, så vi fikk gjennomført så å si hele lista med arbeidsoppgaver. Den skarpsynte skal kunne finne tre velkjente roseentusiaster på øverste bilde: Vår kjære Dag som kom den lange veien ens ærend for å hjelpe til, her i samtale med Rosebladets redaktør, og i spissen for troppene lenger bak en kjent rosegartner fra Kvam.






Aller viktigst for oss i hagegruppa var å få fullført roseplantingen i et stort felt nedafor våningshuset. Vi begynte i vår, men tok til vettet og ga oss - jorda var mer velegna til ørkenplanter enn til roser. Utskifting måtte til, og det måtte vente til etter utstillingssesongen var over. Under kyndig ledelse ble masse spadd opp og trillet ut, jord og kukompost inn, og rosene ble planta. Barokkinspirert masseplanting: Ei rekke Stanwell Perpetual nærmest øverste mur, to rekker Rose de Rescht nederst. Og Celestial som markører og tyngdepunkt på hver side av trappa. Vi tror det skal bli bra!



Men her var flere arbeidslag i gang.
Fløyelsblomstene i teppebedet på flaggstangplassen har gjort sitt. De ble tatt opp og erstattet med påskeliljer, slik vi pleier om høsten.
Veronikaen i de mellomliggende kakestykkene står der permanent.

Alle grusganger ble også kantskåret og strammet opp, og alt grønt i grusen ble fjernet, både på denne plassen og på alle de andre grusgangene. Det var utrolig så mye som hadde grodd opp i løpet av den våte sommeren!



Blir det ikke fint, kanskje?

En av kara var usedvanlig dyktig med ljåen, han fikk slått både langt gras, nesler og ugras på områder vi skal sprøyte og gjøre noe med neste sesong.

Og så var det kaffe og godord fra Stiftelsen innadørs etterpå.

Vel blåst og takk for innsatsen, både staute karer og grepa kvinnfolk!

Arbeidslivet er oppskrytt

Jeg kunne godt venne meg til uker som den forrige, med to arbeidsdager og fem fridager.

Værmelderne lovte bare regn, men det ble det slett ikke. Når det gjelder Sunnmøre melder de ikke været, de spår. Som en av gjestene sa: I valget mellom Yr og virkeligheten velger jeg virkeligheten.

Torsdag var nydelig, mannfolket måtte kaste T-skjorta under utsetting av krabbeteiner, så varmt var det. En helt usedvanlig fantastisk solnedgang møtte gjestene våre da de ankom. (Jeg har ingen bilder, dere ville bare tro de glødende rosafargene var manipulert likevel.) Nyrøkt makrell og kålrotstappe på menyen.
Fredag var en smule våt, men vi fikk da til en liten båttur og rusletur før husets bacalao av sjølprodusert klippfisk. Lørdag var den store krabbedagen, og igjen var været på vår side. Folk koste seg i fjæra eller prøvde makrellen fra berget. Lunkne krabber nytt i friluft med hvitvin, loff, appelsinbåter og rømme med hvitløk, persille og bjørnerot til, det er slett ikke dumt. Varmen holdt såvidt utover kvelden at vi kunne sitte ute på benken mellom rundene i badstua. Deilig!

Hagemessig? Jeg slo grasbakken, planta mine tre byttehostaer ('Stiletto' fra Gullet70, 'Whirlwind' og 'Kiwi Full Monty' fra Sigrid) og gikk lukerunden før gjestene kom.
Heldigvis er en av gjestene av det slaget at han skjønner hva jeg sier når jeg snakker om moseroser, borbonicaer og remontering. Vi to fikk oss en lang og hyggelig hagerunde i godværet en formiddag, inkludert høsting av lommefrø og -bulbiller. (Resten av de sistnevnte tok jeg med hjem for utsending, nå er alle lovt bort for i år.) Det var riktignok ikke så mye å se, av rosene var det bare Mme Boll, Honorine de Brabant, Altaica, Portlandica, Stanwell Perpetual og Quatre Saisons som presterte noen blomster. Finest av staudene var noen seine storkenebb: endressi fra Solveig, himalayense, nutans og en rødlilla mørk jeg ikke husker navnet på i farten. Fint sto også Akoens hvite høstfloks og de hvite lychnisene fra smgj. Isnende kjærlighet, sa besøket mitt (lol). Ja, og så blomstrer aurikkelkanten så smått og en Tiarella wherryi. Hostabedene fikk også skryt, det er jo koselig.

Nå er jeg tilbake i hverdagen igjen etter ei veldig koselig helg. Ikke akkurat uthvilt, det blir gjerne seine kvelder i hyggelig lag, men det gir krefter likevel. Denne uka skal jeg antakelig jobbe minst fire dager...

(Leser korrektur her nå og merker for jeg vet ikke hvilken gang at hagen er full av innslag fra dere, mine kjære hagevenner. Takk for at dere lyser opp tilværelsen for meg!)

Omreisende gartneri

Jeg transporterte mange roser og stauder vestover på forsommeren for planting i den laaange sommerferien. Fire uker, en uendelighet av tid! Etter en deilig båttur første uka ble plantene satt på framsida av uthuset, for å få mer sol og varme, og ikke minst for å være en påminnelse om at de gjerne ville ha permanent plassering! (Dette er ca halvparten, det var like mange kasser på andre sida av døra.)

Men åssen det nå var så fløy tida fort, og jeg ble opptatt med andre prosjekter. Nordveggen måtte skrapes og males, og maling er min jobb. Og er det først malevær, må det benyttes. Med 14 småruta vinduer (til sammen 204 småruter) tok det sine timer! Og så var det sommerens la-oss-kle-av-fjellet-prosjekt. Graving er også min jobb, ryggen til gubben er ikke skapt for sånt. Så der gikk det bortimot ei uke. (Det kommer eget innlegg om det prosjektet.) Deretter fikk vi hyggelige besøk, både av det planlagte og det uventa slaget.

Så der sto den da, Gildehagen som mannfolket kalte den etter mine vakre og praktiske plantekasser. Jeg okket meg over de uplanta rosene, men mannfolket mente at det var en frivillig sak, det kunne jeg bare ta når det passa meg. (Aner det deg at han begynner å mene at hagestellet tar litt overhånd?) Siste uka begynte presset å øke, og da mannen satte hundrevis av meter med flyndregarn sammen med naboen, fant jeg ut at fiske og garnrensing sannelig også var en frivillig sak, og satte i gang med å grave og plante.

Først utvida jeg bedet ved parkeringsplassen med en meter eller så ut mot veien, og fikk plassert ei rekke med hovedsaklig portlandroser og andre gjenblomstrende. (Dette er et før-bilde).
Det ble litt glisnere i kassene etterpå, men fortsatt mye uplanta. Diverse fantasifulle forslag om bedplassering i hagen møtte veto fra den garnrensende, så jeg annekterte et område ved inngangen til hagen på andre sida av veien, bak og ved sida av støttevaierne til en lyktestolpe. Der var det uansett så bakvendt å slå graset. Rosa richardii tronte i ensom majestet der før, nå har hun fått et hoff av gallicaer og moseroser og en og annen damascener. Ble så fint atte!

Og så var det tomt i kassene, trodde du vel?
Nja, ikke helt. Seks roser og noen småplanter på sommerferie kom opp i kassene igjen og ble med hjem etter ferieslutt. Musikeren, som satt på med meg tilbake etter ei ukes opphold, følte at han satt i et omreisende gartneri. Biltur med roseduft!

Nå står Gildehagen foran uthuset hjemme, og jeg begynner så smått å få en anelse om plassering her i stedet. Neste år skal jeg ikke bestille roser før jeg med sikkerhet vet hvor jeg skal ha dem!
Tror jeg, tralala....

Frøken Rose 2009

Jeg har fulgt med på og stemt i Moseplassens missekåringer lenge, men aldri deltatt med noe bilde. Men når Anne utfordrer meg på favorittområdet mitt, kan jeg ikke la være å kaste meg utpå:













Frøken Mytisk

Til daglig heter frøkenen Leda, oppkalt etter en skjønnhet fra gresk mytologi.
Leda var datter av kong Thesteus av Aetolia og gift med kong Thyndareus av Sparta. Hun fikk flere berømte mytiske barn som f. eks. Castor og Pollux og den skjønne Helena av Troya, både med ektemannen og med Zevs, som forførte henne i en svanes skikkelse. Det hersker nogen uenighet om hvem som er far til hvem av barna. Noen av dem ble sågar klekket ut av egg, vidløftig gjeng de greske gudene! Leda og svanen har vært et yndet motiv for kunstnere gjennom tidene.

Opphavet til rosa er også litt mytisk, det vi vet er at hun er ei damascenerrose som oppsto i England før 1827. Hun dufter guddommelig og er mystisk vakker med sine lakkrøde knopper som åpner seg med hvitt svanebrus i blomsten.


Lenke til Moseplassens konkurranseutlysing