Traner og svaner

Du verden hva noen varmegrader og litt vind har gjort for vårens frammarsj i dalstroka innanfor! For ei uke sia var hagen snødekt med noen barflekker, nå er den bar med noen ganske få snøflekker der det har ligget store hauger. Jeg kan aldri huske at det har skjedd så fort. Det som så ut til å være mye snø var mest luft, da mildværet omsider kom ble den bare borte. Jeg klager ikke!

I går hørte vi de første trompetstøtene fra traneflokker på vei nordover. Ikke akkurat vakkert, men et herlig vårtegn. De pleier holde seg på jordene langs Lågen (ved Fryasletta, for de lokalkjente) en tre-fire uker og styrke seg på jordbruksprodukter fra høsten til det blir levelig for dem i sommerområdene i fjellet. Tranene er staselige fugler. Jeg har en og annen gang vært så heldig å se tilløp til paringsdansen, nok til at jeg godt forstår uttrykket spurv i tranedans - det er utrolig elegant. Det vitenskapelige navnet på trane høres derimot meget jordnært ut med norske ører - Grus grus.

Jeg speidet etter dem i dag på vei til jobb, men så dem ikke. De store fuglene er ikke så lette å få øye på som en skulle tro, fargene går i ett med omgivelsene. Jeg skulle hatt privatsjåfør så jeg kunne sett skikkelig godt etter. Derimot så jeg mange svaner - så mange at jeg ikke turde telle dem denne gangen.

(Tranebildet er lånt fra wikipedia)

Steigenlilje og gresshoppesanger

Sunnmørhelg igjen, av den korte, vanlige typen fredag ettermiddag til søndag. Båttur var planlagt, men den gang ei. For mye sur blæst til at denslags ville være behagelig, enn si tilrådelig. Innendørs båtorging i stedet.
Og litt hagerelatert, mest grasklipp og luking. Mannfolket gikk med motorljåen og pussa kanter, så skifta han til krattknuser og meide ned alskens dævelskap på beitet utafor gjerdet vårt, såsom stive, lange siv, en skog av høymol og ellers en rikholdig ugrasflora. Det gjorde underverker for inntrykket av hagen!

Over til helgas hagemessige høydepunkt: Steigenlilja (lilium monadelphum) er i ferd med å åpne seg! Å, som jeg har venta på den. Først i mange år fra jeg hørte om lilja, via ymse mislykka forsøk på å så og til jeg fikk tak i løk hos Langangen for tre år sia. Stor, flott løk, meget lovende. Første vår etter planting: en slapp sykelig gul stengel som visna ned før den ble noe. Så flytting til et forhåpentligvis bedre sted. Neste vår kom et skudd igjen, noe sprekere enn første forsøk, men rask nedvisning denne gangen også. Nå har det gått enda et år - og her er den omsider, hurra! Dramatisk mørk i midten med knall orange støvbærere.

Om kveldene stilna vinden, og vi fikk et par timer med rødvin i naustveggen til sola gikk i havet (eller rettere sagt i Fjørtofta).

Og på vei inn igjen kunne vi nyte den eksotiske sangen til noe vi har funnet ut må være en gresshoppesanger - den har holdt seg der noen uker, synger som besatt fra et lavt svarthyllkratt hver kveld. En sjelden fugl på de kanter, vi har ikke hørt den før. Jeg håper bare at stakkaren finner seg en hunn og kommer tilbake m. familie neste år på sin lange ferd fra Afrika.

For evt. interesserte: Det ligger referat fra siste rosemøte på foreningsbloggen.