mandag 29. november 2010

Roser, duft og varmt visakort

Rosene først: Jeg ble frista over evne og meldte meg på foredrag med Kordes-topp Thomas Proll i regi av Oslo og omegn Roseforening. Lurt gjort! Det var nemlig et flott foredrag med en inspirerende foredragsholder og mange rosenyheter å sikle over, heldigvis ledsaget av katalog der man kunne finne igjen noen av godbitene etterpå. Og det var hyggelig lag med mange kjente ansikter og noen nye bekjentskaper, kaffe og kakebord, prat og utlodning (Jeg stakk av med et glass av Cristinas minette-gele, det skal spares til jul.) Eneste minuset var at både vi og foredragsholderen gjerne skulle holdt på lenger enn biblioteket var åpent. Kanskje begynne en time tidligere ved neste korsvei? Merket meg et lørdagsmøte neste høst med Knud Pedersen, det kunne vært noe å få med seg. Etter møtet var jeg så heldig å bli kjørt nesten til døra hos musikeren av Raell, det sparte meg for en lengre spasertur i den kalde snoen. Takk, takk!


Ettersom en Oslotur ikke er noen formiddagsutflukt for et landsends kvinnemenneske, må man passe på å kombinere litt. Så jeg booka meg like godt inn hos datter mi for å få innkjøpshjelp på klær dagen før. Som jeg har sagt før: Jeg HATER shopping, og klesbutikker mest av alt. Det er deprimerende når alt ser mye bedre ut på kleshengerne enn på meg! Men datter mi er stikk motsatt. Jeg er sikker på at hun kunne gjort et levebrød av det der, hun er utrolig flink til å finne flatterende klesplagg til folk. Etter at hun flytta til Østfold har det ikke blitt mange plagga på meg, så nå var det på tide med litt fornyelse. Vi lot menn og barn være hjemme og skred til verket. Det tok halve dagen og gjorde vondt i visakortet, men hva gjør vel det - jeg føler meg sant å si ganske fin i nyanskaffelsene. Uvant følelse!



Avslutningsvis tøfla vi inn på parfymeri. Jeg ble frista av Gundas tilbud om dufthjelp for ikke lenge sia, og hadde med liste over de innkomne forslaga. Det var ikke så mange av de foreslåtte som fantes i det parfymeriet, men noen var det, og vi sniffet oss igjennom de som var pluss noen som dattera likte. Til slutt tok jeg Stella Mccartneys Amber Rose med hjem. Ved nærmere ettertanke tror jeg det er første gang jeg har kjøpt duft til meg sjøl. Trives med den så langt, og jentebarnet påstår den kler meg. Kanskje jeg forsøker meg nedover lista ved en senere anledning?

onsdag 24. november 2010

Sesongens første

Så klarte jeg ikke stå imot lenger. Her er årets første nye hipp. En ganske enkel hvit navnløs fra Mega - hvilket sier noe om at abstinensene var betydelig sterkere enn tilbudet. Nå står den i kontorvinduet mitt og strekker seg.

Etterpå har jeg fått tak i en rød Ferrari på blomsterbutikken. Høres ved nærmere ettertanke riktig luksuriøst ut, thihi!
Og noen ganske få fra Lille Gartner, sjøl om de mest fristende var utsolgt. Ja, jeg vet. De har utvist ytterst tvilsom kundekapringsteknikk, så jeg burde holdt meg unna. Men abstinensene, folkens, abstinensene! Og løkene virker fine og leveringen var upåklagelig rask.

Kanskje blir utvalget i nærområdet bedre framover? Og forhåpentligvis er noen av de gamle i ferd med å produsere knopper på sitt kjølige oppholdssted!

tirsdag 9. november 2010

Frøken Ubedt

Moseplassen har utlyst ny frøkenkonkurranse - Frøken Hagegjest. Jeg har ikke mange bilder av søte småfugler. Heller ikke av de store, glupske feinschmeckerne som tygger roser og tulipanknopper, jeg er ikke kjapp nok til å fange dem med kamera.







Men det er da hagegjester som er trege nok til at jeg rekker hente kamera og stille det inn.
Får jeg presentere Frøken Ubedt!


























Frøken Ubedt er av arten Arion ater, svart skogsnegl, og er en hyppig, men uvelkommen gjest i sunnmørshagen min. I motsetning til sin kusine Iberia har frøken Ubedt et godt rykte. De lærde sier hun gjør liten skade på hageplanter, hun lever av døde planterester. Hah! Det vet min frøken ikke noe om. Her er hun tatt på fersk gjerning midt i et måltid av gammeldags duftende dobbel pinselilje. Hun har en slu måte å få tak i dem på: Hun gnager over stilken nederst så de velter, deretter angriper hun blomsten. Men dette ble hennes siste!

onsdag 3. november 2010

Gjensmak og ny smak

Noen av de sterkeste minnene fra barndommens Budapest var smakene.
Nå har jeg for tida satt meg sjøl på lavkarbo for å forsøke å få en noe sunnere fasong enn den signaturen jeg inntil nylig hadde på Hagegalforumet vitner om: I'm in shape! Round is a shape, isn't it? Men ikke skulle det forhindre meg i å gjenoppleve smaken av Ungarn, da fikk heller disse dagene bli en omvei på veien mot målet. Her skulle det både spises og drikkes tradisjonelt ungarsk!

Vi bodde på King's Hotel i det jødiske distriktet i Erzebetvaros, ikke noe luksus, men reint, hyggelig og ganske rolig, og med en bra frokostbuffet. Guideboka sa forresten at det var et kosher hotell, oppdaga vi etter vi hadde bestilt. Det stemte kanskje da boka kom ut, men ikke nå lenger. Vi sørga ikke over det!


Dette er vel brukbar lavkarbofrokost: råkost, egg, deilige krydra pølser samt den første av barndommens smaksminner: Lecso er ei røre av tomat, løk, paprika, av og til noen skiver ungarsk pølse, og egg oppi blandinga. Ser pyton ut, smaker nydelig!


Neste smaksminne: Langos, en frityrstekt hvetegjærdeig. Det fant vi i den store markedshallen. Men nå har de gjort mye mer ut av den enn i -66. Vi pleide bare spise den nystekt med salt på, nå var standarden en rømmedressing og ost, og dertil tilbehør etter behag og lommebok. Skikkelig godt, det syntes min medreisende også, enda hun ikke hadde sentimentale minner om retten. Og i de nakne kantene smakte den fullstendig som før. :)


Enda en gjensmak: Gulasjsuppe. Her på en utelunsj i sentrum. Sympatisk å få en bit tørka chili på tallerkenen så vi kunne krutte opp suppa etter eget ønske. Samme kveld ble det forresten gulasj til middag også - en aldeles vidunderlig kalvegulasj på en bra restaurant like ved hotellet.

Så noen smaker jeg slett ikke var borti da jeg var nesten fjorten. I gamlebyen i Buda (på borghøyden) har de nettopp gjenåpnet huset for ungarsk vin.



Det var flere pakker å velge mellom, vi valgte en ganske enkel med fire typiske viner. Så bar det ned i vinkjelleren, vi ble plassert ved et lite bord og forsynt med små kjeks til å spise mellom vinene samt krukke å spytte i om vi følte for det. Swedes never use that, sa guiden. Vi presiserte at vi var norske, men at vi antakelig ikke ville bruke krukka likevel. Så fikk vi et glass lett hvitvin (som jeg har glemt navnet på) + et lite foredrag om opprinnelse, drue, vindistrikt og historie, hvorpå han lot oss smake i fred og gå rundt og kikke i utstillingene som vi ville før han gjentok prosedyren med en Tokayer Fuhrmint, en Egri Bikaver og en tradisjonell Tokayer. Egészségére! (=Skål! Lurer på hvordan de klarer si det utover kvelden. Men det finnes visstnok en kortform.)


Mye kunnskap å hente i utstillingene, det var plakater på mange språk. Jeg hadde ingen anelse om spekteret av druesorter og omfanget av vinproduksjon i landet, det er ikke mange ungarske viner som finner veien til norske polutsalg.
Borte i hjørnet satt en meget saklig gruppe svensker som hadde bestilt full pakke: 7 kostbare viner av topp kvalitet. De diskuterte vinenes karakter med fine ord og stort alvor. Det skulle ikke forundre meg om de brukte krukka også.


Vi lot oss ikke friste til å ta med vin hjem. Men disse flotte sifongene skulle jeg gjerne tatt med, om de ikke hadde vært så upraktiske å frakte.


Etter ei lang og hyggelig stund i vinens verden var det tid for lunsj: Palacsinta - pannekaker - med kyllingstuing inni og en lys tomatsaus samt rømmeklatt og sprøstekt bladpersille. Helt tradisjonelt og berre lækkert! Og kildevann til - vi syntes det fikk greie seg med fire glass vin på formiddagen.


Siste kvelden skulle vi skynde oss å smake på alt vi ikke hadde forsøkt enda, så vi gikk til et sted med middagsbuffe til fast pris. Vi betalte en svimlende sum forint som omtrent tilsvarte en hundrelapp, og så kunne vi spise og drikke alt vi orka i tre timer. Stor stemning og nesten fullt hus, god mat og hyggelig betjening. Her er første forsyning - mest fisk. Min allerførste smak av sushi, forresten, men det var mest ris, bare ei pittelita fiskeflis. (Sushi for beginners. Passende nok.) Det ble mange runder og en morsom kveld.

Reisekameraten hadde lest at det var uhøflig å klinke glass for å skåle i Ungarn. Det skulle visstnok være noe bøddelen gjorde før en henrettelse, derfor ble det ikke ansett som god tone. Så vi så overbærende på selskapet ved et nabobord som klinka i vei - vi visste da bedre enn å fornærme vertsnasjonen! Helt til vi oppdaga at selskapet besto av ungarere. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er sant alt som står i guidebøker.