onsdag 3. november 2010

Gjensmak og ny smak

Noen av de sterkeste minnene fra barndommens Budapest var smakene.
Nå har jeg for tida satt meg sjøl på lavkarbo for å forsøke å få en noe sunnere fasong enn den signaturen jeg inntil nylig hadde på Hagegalforumet vitner om: I'm in shape! Round is a shape, isn't it? Men ikke skulle det forhindre meg i å gjenoppleve smaken av Ungarn, da fikk heller disse dagene bli en omvei på veien mot målet. Her skulle det både spises og drikkes tradisjonelt ungarsk!

Vi bodde på King's Hotel i det jødiske distriktet i Erzebetvaros, ikke noe luksus, men reint, hyggelig og ganske rolig, og med en bra frokostbuffet. Guideboka sa forresten at det var et kosher hotell, oppdaga vi etter vi hadde bestilt. Det stemte kanskje da boka kom ut, men ikke nå lenger. Vi sørga ikke over det!


Dette er vel brukbar lavkarbofrokost: råkost, egg, deilige krydra pølser samt den første av barndommens smaksminner: Lecso er ei røre av tomat, løk, paprika, av og til noen skiver ungarsk pølse, og egg oppi blandinga. Ser pyton ut, smaker nydelig!


Neste smaksminne: Langos, en frityrstekt hvetegjærdeig. Det fant vi i den store markedshallen. Men nå har de gjort mye mer ut av den enn i -66. Vi pleide bare spise den nystekt med salt på, nå var standarden en rømmedressing og ost, og dertil tilbehør etter behag og lommebok. Skikkelig godt, det syntes min medreisende også, enda hun ikke hadde sentimentale minner om retten. Og i de nakne kantene smakte den fullstendig som før. :)


Enda en gjensmak: Gulasjsuppe. Her på en utelunsj i sentrum. Sympatisk å få en bit tørka chili på tallerkenen så vi kunne krutte opp suppa etter eget ønske. Samme kveld ble det forresten gulasj til middag også - en aldeles vidunderlig kalvegulasj på en bra restaurant like ved hotellet.

Så noen smaker jeg slett ikke var borti da jeg var nesten fjorten. I gamlebyen i Buda (på borghøyden) har de nettopp gjenåpnet huset for ungarsk vin.



Det var flere pakker å velge mellom, vi valgte en ganske enkel med fire typiske viner. Så bar det ned i vinkjelleren, vi ble plassert ved et lite bord og forsynt med små kjeks til å spise mellom vinene samt krukke å spytte i om vi følte for det. Swedes never use that, sa guiden. Vi presiserte at vi var norske, men at vi antakelig ikke ville bruke krukka likevel. Så fikk vi et glass lett hvitvin (som jeg har glemt navnet på) + et lite foredrag om opprinnelse, drue, vindistrikt og historie, hvorpå han lot oss smake i fred og gå rundt og kikke i utstillingene som vi ville før han gjentok prosedyren med en Tokayer Fuhrmint, en Egri Bikaver og en tradisjonell Tokayer. Egészségére! (=Skål! Lurer på hvordan de klarer si det utover kvelden. Men det finnes visstnok en kortform.)


Mye kunnskap å hente i utstillingene, det var plakater på mange språk. Jeg hadde ingen anelse om spekteret av druesorter og omfanget av vinproduksjon i landet, det er ikke mange ungarske viner som finner veien til norske polutsalg.
Borte i hjørnet satt en meget saklig gruppe svensker som hadde bestilt full pakke: 7 kostbare viner av topp kvalitet. De diskuterte vinenes karakter med fine ord og stort alvor. Det skulle ikke forundre meg om de brukte krukka også.


Vi lot oss ikke friste til å ta med vin hjem. Men disse flotte sifongene skulle jeg gjerne tatt med, om de ikke hadde vært så upraktiske å frakte.


Etter ei lang og hyggelig stund i vinens verden var det tid for lunsj: Palacsinta - pannekaker - med kyllingstuing inni og en lys tomatsaus samt rømmeklatt og sprøstekt bladpersille. Helt tradisjonelt og berre lækkert! Og kildevann til - vi syntes det fikk greie seg med fire glass vin på formiddagen.


Siste kvelden skulle vi skynde oss å smake på alt vi ikke hadde forsøkt enda, så vi gikk til et sted med middagsbuffe til fast pris. Vi betalte en svimlende sum forint som omtrent tilsvarte en hundrelapp, og så kunne vi spise og drikke alt vi orka i tre timer. Stor stemning og nesten fullt hus, god mat og hyggelig betjening. Her er første forsyning - mest fisk. Min allerførste smak av sushi, forresten, men det var mest ris, bare ei pittelita fiskeflis. (Sushi for beginners. Passende nok.) Det ble mange runder og en morsom kveld.

Reisekameraten hadde lest at det var uhøflig å klinke glass for å skåle i Ungarn. Det skulle visstnok være noe bøddelen gjorde før en henrettelse, derfor ble det ikke ansett som god tone. Så vi så overbærende på selskapet ved et nabobord som klinka i vei - vi visste da bedre enn å fornærme vertsnasjonen! Helt til vi oppdaga at selskapet besto av ungarere. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er sant alt som står i guidebøker.

9 kommentarer:

Marit sa...

Det er jo så en blir både sulten og tørst når en leser om sånt på morrakvisten! ;)

Det høres ut som du har hatt en fantastisk tur!

Herdis sa...

Å, så mykje godt du har fått smake på da! Når eg les dette får eg altså lyst til å reise til Ungarn for å ete god mat og drikke ditto vin.... De må ha hatt ein flott tur, ja. Moro å lese om!:-)

Berit sa...

Turen var kjempefin, riktig noe å leve på utover i høstmørket. :)

Janos sa...

Hej!

Dels har guideboken rätt: man brukar inte skåla (klinka) med ÖL bara. Men champagne, vin eller sprit klinkar vi glas, men just med öl har vi, ungrarna en tradition som "förbjuder" att klinka med ölglasen.
Super bloginlägg annars! :)

Hälsningar: Janos fra Budapest

Berit sa...

Hei, Janos! Så hyggelig og overraskende at du fant bloggen min, og for tusen takk for oppklaring! Så lærte jeg noe i dag også. Det var vinglass de klinket med ved nabobordet.

hildeG sa...

Fantastiske greier! Koselig lesning. Jeg skal nok tilbake til Budapest. Men først skal jeg tilbake til Praha...

Berit sa...

Beklager at kommentaren din hang fast i modereringsmodus noen dager, Hilde. Jeg vil også tilbake til Praha!

bubbs sa...

Da jeg bodde i Ungarn fikk jeg høre at dette med skåling i øl kom etter at Østerike vant over Ungarn i en krig på 1800-tallet og skålte i øl for å feire seieren. Etter dette ble det "forbudt" å skåle i øl de neste 150 år. Nå er imidlertid "forbudet" foreldet, så man kan visstnok bare skåle i vei. :) I hvertfall var det slik i Pécs hvor jeg bodde.

Berit sa...

Har det med forholdet til Østerrike å gjøre altså? Morsomt, bubbs, takk for den - jeg lærer stadig noe nytt!