Frøken vårfornemmelse

Anne på Moseplassen arrangerer konkurranse igjen - Frøken Solslikk denne gangen. Det ble for fristende å bla gjennom hagebildene. Vanskelig å velge, da. Blant alle roser og prangende sommerblomstrende fant jeg dette, som symboliserer våren mer enn noen av de andre. Og akkurat nå er sommeren så fjern, men våren skal da være like rundt hjørnet?

Kusymra kommer gjerne med en og annen blomst fra januar (i normale vintre!) i sunnmørshagen min, i april står den slik som dette, og så holder den det gående ut mai. Stort mer går det vel ikke an å forlange av ei beskjeden, lita frøken?


























Frøken vårfornemmelse
Her er kusymra mi i uthusveggen, vanlig villfanget norsk Primula vulgaris, opphøyd til hagens dronning på tidligvåren. Dette er den første tua som begynner å blomstre hvert år, og jeg må alltid ned på kne og stikke nesa nedi for å kjenne den søte duften. Knærne blir våte og jordete, men det er det verdt!

Rafiki

Hutre! Jeg er fortsatt ikke i gang med såing eller frøbestilling. 26 minusgrader igjen i går, jeg blir ikke særlig inspirert til hagerelaterte sysler. Hippene i vinduet har det også kaldt og blomstrer lenge, så køen i kjellerens hippedvalekasse er fortsatt lang.

Men det da noe som varmer i kulda: Filmen Bestevenner, som musikeren min har laga musikk til og som jeg har skrytt uhemma av i tidligere innlegg, skal til filmfestivalen i Berlin og konkurrere om krystallbjørnen! Stor stas og en fin døråpner for de dyktige, unge filmskaperne. Filmen vil bli lansert internasjonalt under navnet Rafiki. (Ordet skal bety vennskap eller noe sånt på swahili, og er vennskapseden til de tre jentene i filmen.)

Og i går kom nyheten om at den har fått kinosjefenes pris Sølvklumpen for beste norske barnefilm 2009, i konkurranse med blant annet Blåfjellfilmen og Knerten. Hah! Blodfansen fryder seg! Nå har den snart gått fra seg på kino, tror jeg, men kommer på DVD nå i februar en gang. Oppmerksomheten nå kan forhåpentligvis bety litt for DVD-salget også.

Mysterier

Den savnede fjernkontrollen (jfr. forrige innlegg) lå plutselig på stuebordet. Jeg mistenker husbonden for å ha funnet den og lagt den der ganske så stille, men han bedyrer uvitenhet og uskyld. I denne saken, i det minste. Han mistenker meg. Sier han, da. Så der står saken. Kanskje det var salig folkehøgskulelæraren som bodde her i forgangen tid som spilte oss et puss og fniser i krokene av forvirringa han har skapt? Åkkesom er har vi fått rydda en smule under leteprossessen, det var da godt for noe.

Ikke så mystisk, bare søkk irriterende: Min skrantende mobil er i koma. Det vil si skjermen har plutselig blitt ujevnt lysegrå uten å vise noen tegn og symboler. Alle kjente gjenopplivingstriks forgjeves. Og det skjedde naturligvis i går da jeg for en gangs skyld var langt hjemmefra på tur til et sted jeg ikke hadde vært før, alene og incommunicado ettersom jobbmobilen lå igjen i den vanlige veska. En kan stole på Murphy! Må få ut fingeren og bestille ny fluksens! Så kanskje det også er godt for noe.

Januarblues

Mens husbonden er en snartur i dette vinterlige sunnmørslandskapet (et til av musikerens mobilbilder) og i skrivende stund antakelig koser seg med badstu og snøbad, sitter jeg hjemme og sturer. Gruer meg til å gå ut og måke helgas snøfall, småsørger over at vesleprinsessa er på flyttefot hinsides hyggelige impulsbesøk på ettermidagen. Irriterer meg lysegrønn over at fjernkontrollen til tv-en forsvant på uforklarlig vis her om dagen da julepynten åkte på loftet.

Det er ikke synd på meg. Husbonden kommer igjen i morra, og uansett er jeg lite glad i snøbad. Veslejenta får det fint dit hun kommer, kommuniserer fint på telefon, og dessuten er vi er da mobile, for søren! Snøen er lett å ta med skyveren, og fjernkontrollen dukker nok opp bare jeg slutter å lete. (For sikkerhets skyld har jeg ransaket alle utbårne julepyntesker og søpleposer, de er frikjent.) I mellomtida har jeg bøker, frølister og radio. Så det er slett ikke synd på meg, men småsturer gjør jeg lell. Håhåjaja!

Kaste ut jula?

Jeg kvir meg. Riktignok varmer juletreet godt når det fyres opp, men ovnen blir så søkkende full av aske etterpå at vi må la varmen dø helt ut og tømme aske. Ikke så morsomt når termometeret viser -30! Trafikk ut og inn av iskalde kott med esker og stash er heller ikke fristende under sånne forhold. Dessuten varmer det liksom litt med røde julesaker i huset, i sjela i alle fall. Ikke drysser treeet nevneverdig heller, det er av typen kortreist og seinthogd norsk gran. Så her blir nok jul til tjuendedag i år også.

Vesleprinsessa er av en annen oppfatning. Hun betrakta det litt slitne juletreet i stua der hjemme: - Hvis vi ikke kaster ut det stygge juletreet snart, må vi pynte det på nytt igjen!

God helg, folkens!

Vi tenner våre lykter

Nettopp tilbake etter romjul og nyttår på Sunnmøre. Det har vært noen late, gode dager, riktig til å samle overskudd og innsatsvilje av. Uvant kaldt til der å være, og snøen lavet ned, slik at det nå er mye mer av den der enn hjemme. Ingen hagevandring for å speide etter nyttårsblomster, altså. Men gledelig nok ingen rådyr- eller hjortespor i hagen heller!

Sjølve nyttårsfeiringa ble en særdeles fredelig affære. Mannfolket mitt var småforkjøla og tung i hodet, så vi meldte avbud til vennelaget og holdt oss hjemme. Det ble riktig koselig med god musikk, reker, hvitvin og masse levende lys. I det fjerne så vi fyrverkeri fra Synnalandsneset og fra øyene samt lengelysende, utdaterte nødbluss over havet. Se i nåde til den stakkaren som sender opp nødbluss på alvor en nyttårsaften! Sjøl hadde vi ingen futt og smell, bare snølykter på trappa, de lyste så mjukt og stemningsfullt.

Takk for alle hyggelige stunder i 2009, mine hage- og bloggvenner, og godt nyttår!


Jeg hadde idiotisk nok lagt igjen kameraet hjemme. Musikeren min tok mobilbilder av snølyktene før han dro på nyttårsfest.

Julepatruljen

Tradisjonen tro har jeg siste helga før helga vært hos mor mi. Jeg reiser ned lasta med julegaver og kakebokser, bruker dagen til å lage jul hos henne og evt. gjøre de siste matinnkjøpa. Alltid et koselig avbrekk, og ekstra koselig i år, ettersom julepatruljen ble fire personer sterk. Musikeren kom med tog fra Oslo, og mellomsøstra mi og hennes yngste kom også. Vi bar fram julepynt, den yngre garde pynta juletreet (innkjøpt og medbragt av søster), hun som er kunstnerisk av seg pynta pepperkakehjertene (som jeg hadde bakt) til treet mens jeg skurte steikovnen. Og mor mi pekte og forklarte hva som skulle hvor. Skikkelig teamarbeid!

Utpå kvelden var stemningen på plass, julebaksten prøvesmakt og godkjent, og jeg vendte nesa nordover lasta med musikeren, returpresanger, juleblomster og de siste gavene innkjøpt underveis. Stor trafikk og glatt føre gjorde hjemturen lang, køen holdt mellom 20(!) og 50 til vi var godt forbi Lillehammer.

Det begynner å bli orden på sakene hjemme også. Har grovrydda huset og gjort meg ferdig med baksten, nå gjenstår vask og pynting. Egentlig er jeg helt i rute - akkurat like forsinka som jeg pleier være. Flere har skrevet om hva som trigger julestemningen hos dem, jeg kan føye på noen punkter for egen del. Det handler mye om lukter, ser jeg:

- Pepperkakelukt i huset. Pepperkakehuset sørger for at den holder seg hele jula.
- Når adventkalendervinduet fylles med røde filthjerter
- Svibellukt. Alltid hvite.
- Å sitte å pusle med ymse forberedelser aleine om kveldene til akkompagnement av herreavdelingens juleverksted
- Seine nattetimer med julebrevskriving (for hånd!) og tekanne
- Julepatruljen hos mor mi
- Grønnsåpelukt fra nyskurte bord og dører
- Min julemusikk. The Source of Cristmas og Bugge Wesseltoft, John Lennon og Pogues samt alskens julesanger på ymse språk og Julekveld i skogen.

Ha en fin innspurt, folkens, men spurt med måte! Ingen mening i å ligge langflat over målstreken som en langrennsløper!