Traner og svaner

Du verden hva noen varmegrader og litt vind har gjort for vårens frammarsj i dalstroka innanfor! For ei uke sia var hagen snødekt med noen barflekker, nå er den bar med noen ganske få snøflekker der det har ligget store hauger. Jeg kan aldri huske at det har skjedd så fort. Det som så ut til å være mye snø var mest luft, da mildværet omsider kom ble den bare borte. Jeg klager ikke!

I går hørte vi de første trompetstøtene fra traneflokker på vei nordover. Ikke akkurat vakkert, men et herlig vårtegn. De pleier holde seg på jordene langs Lågen (ved Fryasletta, for de lokalkjente) en tre-fire uker og styrke seg på jordbruksprodukter fra høsten til det blir levelig for dem i sommerområdene i fjellet. Tranene er staselige fugler. Jeg har en og annen gang vært så heldig å se tilløp til paringsdansen, nok til at jeg godt forstår uttrykket spurv i tranedans - det er utrolig elegant. Det vitenskapelige navnet på trane høres derimot meget jordnært ut med norske ører - Grus grus.

Jeg speidet etter dem i dag på vei til jobb, men så dem ikke. De store fuglene er ikke så lette å få øye på som en skulle tro, fargene går i ett med omgivelsene. Jeg skulle hatt privatsjåfør så jeg kunne sett skikkelig godt etter. Derimot så jeg mange svaner - så mange at jeg ikke turde telle dem denne gangen.

(Tranebildet er lånt fra wikipedia)

Det sildrer og det renner

Omsider har naturen i Gudbrandsdalen skjønt at det burde være vår. Nå i helga har vi hatt stille, sol og varmt, og til og med nede på flata hos meg dukker det opp barflekker på grasbakken. Baksida av medaljen er oversvømmelser rundt forbi - undergraving av jernbanen og denslags. Vi har bare den årvisse vårdammen i hagen, så lenge vi leder vannet videre dit slipper vi få det i kjelleren. Søndag inntok vi solveggen en liten halvtime med henholdsvis tekopp og øl. Deilig!

På vei til jobb i dag tidlig observerte jeg en flokk på fjorten (ja, jeg telte) svaner rundt en smeltedam på et jorde. Staselig. Og snart kommer tranene!

VM-strikk

Inspirert av Anne-Marie (LadyBugFixer) - Her er mitt VM-strikk.


Ettersom jeg er ganske opptatt av både ski og skiskyting, måtte det bli noe som gikk på automaten uten nevneverdig hodebry, det meste av oppmerksomheten var klistra til skjermen/radioen. Og morsomt har det vært for en sportsidiot! Men det ble da noen runder med strikkepinnene likevel - og noe opprekking fordi jeg hadde glemt meg og strikka for langt med en farge i kampens hete.

Nåja. Kanskje vanskelig å se, men det er altså pulsvanter til barnebarnet og bonusbarnebarnet. Det er tommelhull i sidene. Og en påbegynt ørevarmer, dem skal det også bli to av - men altså ikke innen VM var ferdig. Garnet er rester etter julegavegenserne, det er bilde av den ene under. Jeg falt for de elegante, dansende hestene, og det gjorde heldigvis de hestegale småjentene også.


Jeg har mer rester. Butikken der garnet ble kjøpt fant det for godt å legge ned før genserne ble ferdige, så jeg fikk ikke returnert tiloversblevne nøster. En hals til dem hver, kanskje? Men da tror jeg de bør være ensfarget.

Hage, sa du?
Fortsatt nedsnødd.
Og ikke et frø blir sådd før jeg er ferdig med alle årsoppgjør, er jeg redd.

Men i sunnmørshagen har jeg nesten fullbårne klosterklokker ved hovedtrappa. Jeg så dem før snøstormen dekket dem forrige lørdag. Så våren kommer!

Og mannen han gikk seg i vedaskog

Og det gjorde kvinnen også. Jeg er støl i muskler jeg ikke visste om at jeg hadde!

Sunnmørshelg igjen, endelig. Og vi som hadde sett fram til å møte tidligvåren med spirer og kanskje en liten blomst eller tre, ble møtt av kuldegrader og et lite snølag. Da hjalp det så lite at naboen kunne fortelle at det hadde vært mildvær i ukesvis. Joda, vi så noen spirer. Men ingen blomst. Ikke engang hasselen var på gang. Så derfor gikk vi løs på vedsjauen.

Og når vedaskogen er ens egen og ganske liten, er det hensyn å ta. Det er ikke så mye vi kan ta ut hvert år, alltid en avveiing mellom estetikk, vedbehov og verneskogbehov. Derfor må absolutt alt utnyttes! Pinner ned til fingertjukkelse ble klipt opp med greinsaks og lagt direkte i låge pappkasser til tørking. Ei god venninne (med større skog enn vår) ler litt av veden vår og sier det er "nett ved" Hun kan bare le - pinneveden gir mange ilegg til den gamle vedkomfyren på kjøkkenet. Dessuten blir det atskillig færre kvistlass å kjøre ned på sankthansbålet.

Så gode og slitne til kvelds at vi ikke en gang orka gjøre opp i badstua, sjøl om vi så avgjort kunne trengt det. I stedet koste vi oss med aldeles nytrukken torsk med lever, rogn og rødvin, takket være en gavmild kamerat som hadde vært på fisketur. Berre lækkert!

Nå skinner sola i vinduskarmen

på kontoret mitt, det er første gang i år!
(Og vinduene er grå, men det er heldigvis ikke mitt problem)

Blir reint våryr her jeg sitter!
Heisan! og dulliatten dei, for sola og deg og meg.
(Sa'n. Prøysen, altså.)

Lind og gullstjerner

Kjapp Oslotur, mer sjølangivelse. Nå er musikerens levert.
(Godt for han og meg, ganske uinteressant for dere.)

Men vi gikk altså tur i nærområdet hans også. Bjørka er grønn, i Sofienbergparken blomstrer lindene og det er fullt av gullstjerner i graset. Nesten avblomstra nå, da. (Jeg har lånt bilde fra den virtuella floran.) Kastanjene springer ut og har store blomsterknopper, og forsythiaen lyser gul ved loppemarkedbodene i Birkelunden.
VÅR, folkens, om enn av det trege og kalde slaget.

Her er det meldt sludd og snø til natta. Og vi som skal ha vårmøte med roseplanting og -beskjæring i morra, det passer jo utmerket. Men vår er det lell!

Wax on, wax off

Hei, hvor det går! Etter tre netter hjemme bar det vestover igjen, denne gangen for ei oval helg med båtpuss. Vi ble heist på land fredag morgen, så fulgte tre dagers beinhard jobbing før vi ble heist på sjøen igjen i formiddag. (For de uinnvidde: høytrykksspyling, såpevask, skyll, tørk. Fjerne skjell, rur og groe (heldigvis lite), pusse propell og ror, skifte sink, rulle/pensle på bunnstoff, polere skroget, gni av polish, påføre voks, gni av voks. Puh! Vi kom i mål. Rygger og armer verker, men så er også skibet så blankt at vi kan speile oss i det. Det er noe djupt tilfredsstillende ved vissheten om å ha gjort en god jobb! Motorservice er i all hovedsak unnagjort før. Nå gjenstår bare polish og voks på overbygget, men det kan vi enkelt ta mens vi ligger ved brygga. Klare for vårens og sommerens båtgleder!

Været var ganske så fint og stille, sjøl om vi hadde liten glede av det inne i hallen. Vi var ikke engang i fjøra. Men vi har da gått raske hagerunder og sett vårens frammarsj: De danske lerkesporene (solida) så vi ikke noe til i påska, men nå blomstrer de i kirsebærlunden. Påskeliljene er helt på nippet til å åpne seg, og ruteliljene sender opp sine forvridde skudd overalt. Dessuten har gullstjernene dukka opp i plenen, men de blomstrer ikke enda. Det gjør derimot de hvite julerosene! O fryd og glede - men bilder fikk jeg ikke. Vi var så tidlig på båten og så seint hjemme at der var intet fotolys til denslags. Før i dag, men da regna og blåste det. Jaja. De sitter på netthinna, yndlingene. (Hvorfor heter hvit julerose Helleborus niger, forresten, det virker noe pussig?) Så jeg lar krokus- og snøklokkebakken min stå for hagefryden denne gangen, bildet er fra påska.

Slipp klokkene fri, det er vår

Det er vår i havgapet! I går hadde vi 10 plussgrader og delvis sol, men først litt utpå dagen ble det såvidt stille at de tynnstilkede vårblomstene lot seg fange med kamera. Alt som blomstrer må dokumenteres; Snøklokker, klosterklokker, kusymre, antydning til chionodoxa, ørsmå nyfødte eranthis, juleroseknopper, de få krokusvariantene som er i gang. O lykke!

Mannfolket lurer på om jeg ikke tok bilder av de samme blomstene i fjor. Og i forfjor. Og året før.....
Jovisst! Men underet er like stort hvert år, og jeg fryder meg like mye. Så vær så god, folkens, her er marsklosterklokker, årets utgave. Så farer vi fort over det faktum at dagen i dag starta og endte med snøvær. Det er nok vår i morgen også, og jeg kan fortsette å ruske i bed og plukke vekk pinner og kvas. God påske!

Frødykk

Hagegals omreisende frøboks har landa i Gudbrandsdalen.Uheldigvis på en dag jeg var nødt til å gå på et ikke hagerelatert møte, men etterpå har jeg kost meg verre! Frøboksen, macen for googling av alt det ukjente, og tekoppen i god avstand fra begge deler. Virkelig et artig frødykk, her var mye spennende for enhver smak. Noen godbiter er lagt til side, resten er tilbake i boksen. Så må jeg bruke litt tid til å plukke fram og merke det som skal være med på ferden videre. Jeg regner med å sende den i ettermiddag/kveld en gang. (Tidsangivelsene blir litt snåle ut i de små timer)



Ute begynner det sannelig å våres aldri så lite. Her er årets første barflekk med noe hagerelatert på: Under den oppstamma trådsypressen skimtes dryppslanger, bladverk av porselensveronika, en liten bit grasbakke samt en fortsatt nedsnødd pimpinell, Suzanne. Bedre enn bare singelstripa langs uthusveggen!

Effekten av kuling og varmegrader

Undrenes tid er fortsatt ikke over! Dette bildet er tatt i dag tidlig, under et døgn etter bildet i forrige innlegg. Kuling og 5-7 varmegrader har tatt utrolig mye av snøen på de få timene. Nå kjenner jeg igjen sunnmørsklimaet!

Snøklokkene er fortsatt dekket av snø (de var i alle fall det da vi reiste i formiddag), men ved trappa på nordveggen så jeg svulmende knopper på klosterklokkene. Krokustupper og narsisser tyter fram her og der, juleroseblader og skyggesildrerosetter er avdekket i et av rosebeda. Nesten fælt å reise hjem til kuldegradene, men heldigvis er det bare noen få av dem i kveld.

Vårtegn

Noen vårtegn lar seg ikke stoppe av snø og standhaftige kuldegrader: I dag titter sola over åskanten og inn i øynene mine her jeg sitter ved kontorpulten. Den varmer ansiktet og sjela, og avslører i samme slengen at både briller og vindu trenger sårt til en puss. (Det første er fort gjort, det andre er heldigvis ikke min jobb.)

Jeg må dra ned markisene om et øyeblikk, sitter bare her bittelitt og nyter solstrålene mot ansiktet først. Det blir vår, så småningom!

Edit: Ninni ber oss gjette hvor mange rosesorter hun har i hagen sin og frister med bokpremie. Måtte jo forsøke meg!

Frøken vårfornemmelse

Anne på Moseplassen arrangerer konkurranse igjen - Frøken Solslikk denne gangen. Det ble for fristende å bla gjennom hagebildene. Vanskelig å velge, da. Blant alle roser og prangende sommerblomstrende fant jeg dette, som symboliserer våren mer enn noen av de andre. Og akkurat nå er sommeren så fjern, men våren skal da være like rundt hjørnet?

Kusymra kommer gjerne med en og annen blomst fra januar (i normale vintre!) i sunnmørshagen min, i april står den slik som dette, og så holder den det gående ut mai. Stort mer går det vel ikke an å forlange av ei beskjeden, lita frøken?


























Frøken vårfornemmelse
Her er kusymra mi i uthusveggen, vanlig villfanget norsk Primula vulgaris, opphøyd til hagens dronning på tidligvåren. Dette er den første tua som begynner å blomstre hvert år, og jeg må alltid ned på kne og stikke nesa nedi for å kjenne den søte duften. Knærne blir våte og jordete, men det er det verdt!

Nesten-pellis

Se hvem som blomstrer i sunnmørshagen! Erodium pelargoniflorum, fjorårssådd, har overvintra greit, og nå står den blygt og blomstrer bak en prangende aurikkelkant. Plasseringa er helt bak mål, men ikke visste vel jeg at de skulle blomstre samtidig. Så får vi se hvem som holder ut lengst!
Søt, sjøl om den ligner en pellis. (Dette er ikke en mild tilnærming til pelliser, jeg har ikke tenkt meg noe nærmere!)

Det ble nevnt på Hagegal at denne erodiumen har lett for å gå ut om vinteren. Det visste jeg ikke før jeg planta ut mine, og gjorde ikke noe spesielt med plasseringa heller, bare fulgte min sedvanlige metode: Se der er det litt bar jord, der putter jeg dem. Her har lykka vært bedre enn forstanden når det gjelder overvintring, men ikke når det gjelder samplanting.

Ellers: Fikk klipt grasbakken fredag kveld, og godt var det. Om natta kom regnet i store mengder, været var meget skiftende og graset søkkvått resten av helga. Hvilket ikke forhindra at jeg fikk gitt rosene vårstussen og lukt og ordna litt ellers iført oljeuhyre. Den fineste delen av lørdagen var vi naturligvis i båten og gjorde ting som likegodt kunne vært gjort i styrtregn. Sånn er det bare!

Diskuterte med naboen, og vi ble enige om at våren er omtrent 14 dager tidligere enn normalen. Det er faktisk knopper på flere av rosene alt: Altaica, Namdalsrosa, Double Blush, Hugonis, Stanwell Perpetual. Blomstringsstatus ellers har jeg tenkt å ta i flere innlegg så småningom, er ikke ferdig med bildene enda.

Musører

Lørdag så jeg den første grønne bjørka her, og i dag er hele dalbunnen slørete lysegrønn. Det er uvanlig tidlig, tror bare jeg har opplevd grønne bjørker i april en to-tre ganger på alle de åra vi har bodd her. Vakkert med de ulike nyansene av grønt og gyllent, og dessuten det offisielle startskuddet for roseklipping.

Og det har jeg gjort. Starta. Faktisk er jeg bortimot to tredjedels ferdig med klippen, nå står bare de sarteste og seineste sortene igjen. Jeg liker at roseskudda har begynt å utvikle seg litt før jeg klipper, musører eller ei. Så nå har armene mine vært i krigen igjen, mens musikeren på hjemmebesøk fikk traktere rive og grasklipper i stedet for piano og slagverk.

Herlig vær hele helga for en gangs skyld, og styrtregn i formiddag mens jeg var på jobb. Meget passende!
I ettermiddag planleggingsmøte for årets innsats i prestegardshagen, da var det såpass opphold at vi fikk en tur ut for å studere terrenget. Her skal plantes roser, må vite. Duftende, historiske roser. Mange! Trodde ikke i høst at vi kom så langt i år, så vi har ikke bestilt noe. Men nå blir det! Hvis vi altså får tak i de sortene vi vil ha.Vi skal også plante gamle stauder vi har samla inn på bygda i et digert staudebed. Mye jobb og mye moro!
Fjorårets plantinger står fint. Aurikkelkanten har såvidt starta blomstringa, og det er flotte knopper på påskeliljene i teppebedet.

Så ankom en tust julerosespirer før helga, 18 potensielle Helleborus i eventyrblanding står nå i hver sine potter i skyggen. Fiberduk på når nattefrosten truer. Spennende, tusen takk Inger Karin!

Har vært i krig

Jeg ser i alle fall slik ut! Armene mine er fulle av røde risp i uregelmessig siksakmønster etter gårsdagens nærkamp med Hansaland og Frühlingsduft. Det var nemlig tid for å ruske vekk stauderester og ugras i det store kontorbedet, og det var så varmt i sola at t-skjorte var eneste fornuftige påkledning. Det fikk armene svi for, bokstavelig talt. Og jeg så naturligvis ikke hvor ille det var før etterpå.
Jaja, godt jeg ikke skal iføre meg ballkjole med det første.

I alla fulla fall er første gjennomrusking av kontorbedet gjennomført, og det uten at jeg har tråkka ned så verst mange spirende tulipaner. Nå kan jeg betrakte krokusen der uten sjenerende mye rusk og rask i synsfeltet. Dessuten fikk jeg med hjelp av husbonden rakt to plenlapper der oppe, så nå er den halvoffentlige delen av Ringebuhagen nesten ship shape. Gjenstår stripa bak kontoret, men der ligger det skitne snøskavler enda. Hjemme har jeg ikke begynt, men der jukseraker vi med grasklipper, det får være bra nok.

Bortsett fra de oppskrapte armene var det en deilig dag, det er så herlig å endelig sette i gang ute! Smilte ned mot graset, jorda, krokusen og spirene, smilet ble bare avbrutt under angrep fra de nevnte buskene.
Like fint hagevær lørdag, men dagen gikk med til å feire svigermors 90-årsdag. Denslags må jo markeres, hagevær eller ikke!

Påskeslutt

Hjemme igjen etter en deilig påskeferie. På et eller annet forunderlig vis rekker jeg aldri mer enn halvparten av det jeg har planlagt. Det er gjerne så mye annet som bare plutselig skjer eller bare må gjøres! F. eks. hadde jeg aldeles glømt den store vedhaugen som måtte kløyves og stables. Riktignok med elektrisk vedkløyver, men det er ingen enmannsjobb likevel. Etter den sjauen var vi så slitne at høgeøkta forsvant i det blå til fordel for badstu og påfølgende hvitvin i naustveggen. (Ikke noe dårlig bytte, forsåvidt!) En annen dag var flyndregarna atskillig fullere av krabber, tang og rusk enn av flyndre, så rensking av garn tok sine timer. (Husbondens tradisjonelle flyndre i baier ga en viss kompensasjon for den jobben, mmm!) Flere båtturer ble det også, og hyggelig besøk.

Men jeg er da ferdig med første runde i beda, og grasbakken er så måtelig fri for pinner og rusk. Skulle bare ha gjort det og det og det i tillegg! Flytta noen liljegrupper vekk fra rosebeda, f. eks. Neste gang vi kommer er det muligens for seint, de kommer som et uvær nå. Akkurat det var litt ergerlig å reise fra. Hadde sjansen 2. dags formiddag, men da var det påskas våteste vær omtrent, og litt for klinete til at det var fristende å grave. Kan nok hende de må stå feilplassert en sesong til. Fikk ikke klipt rosene heller, men det kan jeg ta neste gang.

Rart så fort våren utvikler seg på ei ukes tid. Måtte gå myserunder flere ganger daglig for å følge med! Krokusbakken min var fortsatt fin i palmehelga, nå er det over for i år. Da vi kom fredag blomstra bare de tidligste påskeliljene, de i Maximakrattet, men etter noen dager bare kom stadig flere sorter, også de gamle bustete og de hvite Mount Hood som jeg er så glad i. De danske ville lerkesporene blomstrer plutselig blåfiolett i kirsebærlunden i fredelig sameksistens med den høyst stedegne hvitveisen. De hvite chionodoxaene under Namdalsrosa blomstrer og har tydeligvis sådd seg kraftig også. Det må de hjertens gjerne! Sjømannshjertene fra Asker i høst dukker opp, hurra! Ruteliljene skyter seg opp med ryggen først, og nå står de allerede blygt bøyd med store knopper. En kunne bli lyrisk av mindre!

På hjemturen i går kveld var bjørkene plutselig grønne, og veiskråningene hadde hvitveistepper på. Ingen framtredende hjemlengsel, nei, skulle gjerne blitt ei uke til!

Ja, og så kameraet: Det svarer til forventningene og mere til. Mange flere muligheter enn på det gamle! Formedelst fint vær har jeg ikke studert så mange av dem. Det kommer tider etter disse, regner jeg med! Jeg har knipsa en del likevel, men ikke lasta ned noe enda. Legger nok ut noe her så småningom, enten det ser slik eller sånn ut.

Første hageøkt

Tilbake etter ei slitsom, men deilig langhelg på Sunnmøre. Nå ser bakken utfor kjøkkenvinduet slik ut igjen (bildet er fra i fjor), det er like herlig hvert år. To hvite juleroseknopper jeg har vokta på lenge har åpna seg, lekkert! Gravmyrten har pynta seg med blått, de store krokusene er i gang, rosene har begynt å skyte, ellers er det bare mer av alt.

Båtpussen tok det meste av tida, men det var som forventa. Det gikk veldig greit, han som styrte krana var så rolig og åpenbart dyktig at det nesten ikke var spennende en gang. Flott å stå inne i en hall med vårpussen, helt uavhengig av værforhold. Nå hadde ikke det vært noe problem torsdag, det var så fint ute at det var ille å være inne. Men sånn er det gjerne. To lag bunnstoff lagt på, og alt på skroget vi ikke når fra brygga er polert. Da sa skrikende muskler stopp, resten får vi ta når varmen kommer. Trolig kommer vi tilbake til Nogva neste vår, det var flotte forhold og hjelpsomme, hyggelige folk.

Klar for hagen lørdag ettermiddag, men bare til ruslerunde, var såpass utmatta at det frista lite å ta fatt. Men søndag fikk jeg ei god økt. Skar ned og rydda vekk visne stauderester fra i fjor, plukka pinner og rusk mellom krokus og snøklokker, flaka av mose fra beda. Måtte inn etter noen timer og finne regntøyet, men pytt. Så faktisk sola tidligere på dagen, så jeg klager ikke, mildt og herlig å drive ute. Tre toppfulle trillebårlass ble kjørt vekk. Da er jeg omtrent halvveis i den første vårryddinga, resten må stå til påske.

Og her hjemme har snøen minka synlig mens vi var vekk.

Edit: Glemte å si at tjelden er observert, en flokk på 6-7 stk rundt båten ved Lepsøyrevet. Stas!

Lovely Garden

Her er grunnen til at jeg gikk i gang med Eurobulb-importen i høst, som ble sånn en lang og frustererende historie. Denne klyngeløk-hippen skulle jeg ha!

Og den har minsanten innfridd til fulle. Siden den begynte å blomstre midt i januar har den holdt det gående med mange blomstrende stengler samtidig, forsatt har den åtte-ti blomster og et par uutsprungne enkeltknopper. En drøss passe lange stengler, pent og passe langt bladverk, mange velformete små blomster i hver klase, pen ikke-skrikende rødfarge. En virkelig favoritt som jeg håper å holde liv i lenge, lenge!

Hmm. De hadde en Supreme Garden også, orange. Og så er det den hvite Cherie fikk derfra, som skulle ha vært denne. Den står ikke på noen lister, da. Spørs om det er duka for en import til når det lakker mot høst igjen, tross dårlige erfaringer med det norske tollvesenet. (Har lært nå, er blitt mye tøffere til å mase.)

Og ute er det varmegrader, slapset renner i gatene og snøen synker sammen. Fortsatt mye å ta av. I går ettermiddag kjørte jeg nesten vinterpinglebilen fast i blautisen i innkjørselen, det er også en slags vårtegn.

Vårens rike?

Nåja, det er en sannhet med atskilige modifikasjoner.
Vi ankom Sunnmøre torsdag kveld. Etter å ha kjørt gjennom vinterlige landskap hele veien, viste det seg å være helt bart i havgapet hos oss. Herlig! Glimt av klosterklokkene ved trappa i skinnet fra billyktene, mjuk bakke under føttene på vei inn med bagasjen. Store forventninger til hagemyserunde med kamera i dagslys fredag.
Men dengang ei! I løpet av natta hadde det kommet fem cm av noe ekkelt hvitt jeg kjenner altfor godt hjemmefra. Snyt og bedrag! Riktignok stakk det krokusspisser i ymse blånyanser opp av det hvite, men lell da. Verken fotorunde eller lukerunde var særlig fristende. Så det ble sport, strikking, en smule båtliv, kaffe med naboen. Hyggelig nok. Var bortom Søvika for å finne Nogva motor der vi skal ta opp båten for understellsbehandling om noen små uker. Greit å vite veien, det blir sikkert meg som tar bilen bort dit.

Så, natt til søndag, begynte det å regne. Og søndagsmorran var snøen helt vekk. Nok en vinter over, og det ble foto- og myserunde likevel. Litt mye vind ga uskarpe bilder, de små stilkene dirra skikkelig. Men som dere ser: Det blomstrer, og atskillig mer enn for tre uker sia, enda naboen forteller at det har vært en halvmeter snø i mellomtida. Men her er snøklokker, klosterklokker, et par aldeles nyoppkomne eranthis og til slutt crocus tommasinianus + noen av de gamle blå. Kusymre, lilla primula og røde tudsenfryd er der også, og som krona på verket, småspirene jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg blir mjuk om hjerterøttene!

Sola er tilbake etter kalenderen, men akkurat i det øyeblikket var det skyer i sør. Kanskje neste gang?

Næmen, det spirer!

Og det uten at jeg har sådd et eneste frø denne sesongen. (Så langt, må vite. Det kommer.)
Men i fjor gjorde jeg, og bak uthuset vårt på Møre spirer det nå: Crocus imperatus et-eller-annet, Crocus reticulatis, en eller annen Erythronium, Tulipa sprengerii. Alt sammen frø fra konnässörsklubben, satt ut i snøen i fjor vinter. Og nå kommer de!

Kommer tilbake med situasjonsrapport fra vårens rike m. bilder senere. (Ikke for å erte noen, men ert, ert!)