Konservativ?

Jeg kokte eplemos i går, av den gammeldagse sorten der grove biter får koke med sukker og litt vann til bitene er passe most, men ikke helt. Den ble rågod, 16 halvliters norgesglass står på benken og venter på merkelapp. Ved sida av står 14 mindre glass eple-sitrusmarmelade fra i forgårs. Mateplene var begynt å bli brune i midten, så det var på høy tid å få det unna.

Men det tok sin tid å skrelle og dele, og så begynte tankene å spinne: Hvis noen hadde kalt meg konservativ, ville jeg sett rart på dem. Jeg? Jeg regner meg som rimelig frilynt og åpen for nye ideer, heller smårabulistisk. Hva er da det som gjør at jeg MÅ berge inn og ta vare på alt spiselig fra hagen samt det jeg måtte finne i skog og mark? Kutte, skjære, fryse ned, sylte og safte - konservere, altså, sjøl om lageret øker i fryser og matkjeller og jeg ikke vet om vi noensinne får spist opp alt. Jeg synes det er hyggelig og tilfredsstillende å holde på med slikt. Er det et nedarvet konservativt gen fra mine småbrukeraner som gjør at jeg ville fått dårlig samvittighet om jeg ikke hadde fått kokt opp alle eplene før de råtna? Jeg ble faktisk direkte oppstemt da det viste seg at det ble kokedugnad for å finansiere rosegruppe og prestegardshage i år også, så jeg fikk brukt enda mer av grøda.

Jeg er forsåvidt dårlig til å kaste ting i det hele tatt, det være seg stilbøker fra folkeskolen, tegninger og klossete sløydprodukter fra ungene var små, enslige sokker (makkeren kan jo dukke opp etter neste vask), gamle hageblad (hagestoff blir ikke forelda) eller overtallige frøplanter. Ikke er jeg overbegeistra for å ommøblere og forandre inne heller. Joda, det er hyggelig med noe nytt, men det er da ganske greit som vi har det også? Husets herre derimot er en ekte radikaler og vil gjerne forandre det meste, skifte ut bilder og møblere om.

Kanskje jeg egentlig (grøss!) har en konservativ sjel?
Jeg tror heller jeg sier at jeg har konservering som hobby.