tirsdag 18. august 2009

Fargerikt fellesskap

Jeg fikk slått gras mellom regnbygene lørdag. Og ettersom miljøradioen, min trofaste trøster i slikt bråkete og ensformig arbeid, henger gjenglemt på Sunnmøre, begynte tankene å spinne rundt grasbakken min.

En på forumet har (hadde?) ei signaturlinje om at plen er millioner av akkurat like planter.
Det stemmer ikke hos meg! Det må sies at det eneste stellet den får hos meg er klipping, og vårraking om jeg rekker. Ingen gjødsel utover det klipperen legger fra seg, ingen vanning bortsett fra det overgartneren sørger for. En velstelt plen er et vakkert syn, men jeg har for stort område og for lita interesse til å bruke dyrebar fritid på denslags.

Resultatet er at grasbakken min varierer fra tjukk, feit eng til tørre, nesten skallete områder. Og artene er mange, her gjelder virkelig survival of the fittest! Gras av ulike slag, rikelige innslag av ymse mosearter. På de fuktigste stedene dominerer krypsoleia, på de tørreste rylliken. For noen år sia kom jeg til at jeg skulle omdefinere fra plen til grasbakke - det hadde omtrent samme effekten på ambisjonsnivået som da jeg omdefinerte kroppen min til skrott, hehe.

Om våren er et område kvitt av vårpengeurtens små sukkertopper, et annet blått av duftende sandfioler. Deretter følger den gule løvetannperioden. Hvis en klarer glemme at det er skamfullt, er det ganske pent det også. Men avblomstra strittende stilker er ikke pent, heldigvis blir det raskt etterfulgt av kvitkløverblomstring. Etter sommerferien har et område blitt blomstereng med blåklokker og prestekrager, og ryllikdelen er kvit og bleikrosa. Innslag av marikåper, kvitmaure, gulmaure, svever osv osv osv. Og nå framover kommer soppen, jeg plukka en liten tallerken lekre smørsopp før siste klipp.
Hvis monokulturer er økologisk betenkelig som mange hevder, er kanskje mangfoldet i grasbakken min et sunnhetstegn?

Jeg hadde også ei signaturlinje om plen en gang:
Should I weed the lawn or say it's a garden?
Enkelt valg!

6 kommentarer:

Anita sa...

Kjenner meg veldig igjen. Er det ikke fint med noe som skifter så til de grader gjennom årstidene?
Plenen her fikk aske på snøen i våres og den klippes med bioklipper. Ellers får den klare seg selv. Og da kommer også blomstene. Marianøklene in memento! :-D

Berit sa...

Vi har bioklipp på Sunnmøre, det er praktisk.
Klipperen i hjemmehagen er en gammel Honda fra før bioklippens tid, ufattelig slitesterk, skal vi bli kvitt den må vi visst skyte den. Men jeg lar graset ligge lell, om jeg ikke trenger det til jorddekke.

Herdis sa...

DEN plenen/grasbakken likte eg! Den vakre, poetiske skildringa av den ga meg i alle fall ein estetisk opplevelse. Jammen har du rett i at definering har alt å seie....

Anita sa...

Det er bare sånne som far min sin dyrker plen. Nå har han også en billemann, selvgående grønn Husquarna, til å stelle med den kjære grasmatta hans. Plenen deres er veldig tett og veldig plen. ;-)

Randines parsellhage, veranda og litt om været sa...

Det var en flott hyllest av grasbakken.
Jeg har også et rikt mangfold av planter i mitt gress og spesielt liker jeg hvitkløveren og der gjør humlene også.

Ha en fin dag!

Berit sa...

Beskrivelsen var gjerne mer poetisk en grasbakken fortjener, det hender jeg må leite lenge gjennom lurvet før det dukker opp noe beundringsverdig (lol).
Og nyslått (på høyeste høyde) ser det ganske ensarta ut åkkesom.