Gjensyn med Budapest

Jeg hadde funnet gata på kartet før vi reiste - Angyalföldi út. Angyalföld betyr englemark. Mor sa en gang til Lajos at det måtte være hyggelig å være fra et sted med et så vakkert navn. Men det syntes han slett ikke. Det var nemlig stedet der englemakerskene bodde, de kvinnene som tok imot jenter som var kommet i uløkka og hjalp dem under fødselen, og svært ofte hjalp de nyfødte over i englestatus med det samme. Lurer på om Taubes Änglamark har samme opphav?


Vi fant gata ganske greit. Noe husnummer hadde vi ikke, det var bare å velge en retning og lete. Det eneste jeg hadde å holde meg til var at det var en apefigur på fasaden ut mot gata. Gamle hus langs gata på begge sider, men ingen ape å se. Deretter mer moderne hus - her var tydeligvis revet og bygd nytt. Parkeringsplasser, plankegjerder, flere nye hus. Hadde vi valgt feil retning? Eller var huset et av dem som var revet? Men vent - helt i enden av gata var det gamle hus igjen. Og var det ikke noe kjent med det gule der?


Sannelig, der var apen. Eller det var faktisk to, sittende på hver sin stolpe over porten. Det klikka i hukommelsen med det samme jeg så dem, slik var de, ja! Men porten hadde ei dør, og den var låst. Det hadde jeg ikke tenkt på. Og jeg som hadde så lyst til å kikke inn i atriet og se!


Men den lille kolonialen i nabohuset var åpen. Egyes - iskrem - sto det over døra. Butikkdamene hadde vært ute og kikka på oss tidligere, vi vakte en smule oppsikt der vi tok bilder av huset og porten. Ikke akkurat noe turiststrøk dette!


Vi gikk inn og kjøpte oss hver vår egyes og prøvde om damene kunne engelsk. Eller tysk. Eller fransk. Men nei - bare ungarsk. Så vi smilte og takka pent - på ungarsk - spiste isen vår og fotograferte fra enda noen vinkler.
Gata var nokså folketom, men så kom en yngre mann forbi. Vi forsøkte igjen, snakket han noe annet språk? Det gjorde han ikke, så vi ga egentlig opp og belaga oss på å sette kursen mot neste punkt på programmet.


Men jamen hadde fyren vært inne et sted og fått tak i en annen, en arbeidskledd mann med stålgrå, krøllete hestehale. Og han kunne engelsk! Jeg forklarte situasjonen for han, at jeg hadde bodd ei ukes tid i en leilighet i dette huset i 1966, hvor sterkt det var å se det igjen og at jeg hadde hatt så lyst til å se inn i atriet og kanskje ta noen bilder og vise dem hjemme. Jo, han skulle bare snakke med dama i kolonialen, hun hadde nøkkel. Og jamen - der kom hun og låste opp. Hvilket utrolig hell! Og det var ikke vanskelig å forklare henne med smil og geberder hvor glad og takknemlig jeg var.


Se, så fint! Og tenk dere tilbake til -66, da vi sto fem vestlige turister nede i portrommet og det tøyt ut små koner med skaut som kikket ned på oss bak rekkverket i alle etasjene oppover. Den gangen var det ingen fliser med blomstermønster nede i gården, og det var slett ikke så nymalt og stelt som nå. Det gjør meg glad å tenke på at de har tatt vare på det gamle huset. Sjøl om det så litt shabby ut utvendig, tror jeg nok det blir stående i noen år til, Majom Haz - apehuset.

Den formiddagen var verdt hele turen alene!