Fargerikt fellesskap

Jeg fikk slått gras mellom regnbygene lørdag. Og ettersom miljøradioen, min trofaste trøster i slikt bråkete og ensformig arbeid, henger gjenglemt på Sunnmøre, begynte tankene å spinne rundt grasbakken min.

En på forumet har (hadde?) ei signaturlinje om at plen er millioner av akkurat like planter.
Det stemmer ikke hos meg! Det må sies at det eneste stellet den får hos meg er klipping, og vårraking om jeg rekker. Ingen gjødsel utover det klipperen legger fra seg, ingen vanning bortsett fra det overgartneren sørger for. En velstelt plen er et vakkert syn, men jeg har for stort område og for lita interesse til å bruke dyrebar fritid på denslags.

Resultatet er at grasbakken min varierer fra tjukk, feit eng til tørre, nesten skallete områder. Og artene er mange, her gjelder virkelig survival of the fittest! Gras av ulike slag, rikelige innslag av ymse mosearter. På de fuktigste stedene dominerer krypsoleia, på de tørreste rylliken. For noen år sia kom jeg til at jeg skulle omdefinere fra plen til grasbakke - det hadde omtrent samme effekten på ambisjonsnivået som da jeg omdefinerte kroppen min til skrott, hehe.

Om våren er et område kvitt av vårpengeurtens små sukkertopper, et annet blått av duftende sandfioler. Deretter følger den gule løvetannperioden. Hvis en klarer glemme at det er skamfullt, er det ganske pent det også. Men avblomstra strittende stilker er ikke pent, heldigvis blir det raskt etterfulgt av kvitkløverblomstring. Etter sommerferien har et område blitt blomstereng med blåklokker og prestekrager, og ryllikdelen er kvit og bleikrosa. Innslag av marikåper, kvitmaure, gulmaure, svever osv osv osv. Og nå framover kommer soppen, jeg plukka en liten tallerken lekre smørsopp før siste klipp.
Hvis monokulturer er økologisk betenkelig som mange hevder, er kanskje mangfoldet i grasbakken min et sunnhetstegn?

Jeg hadde også ei signaturlinje om plen en gang:
Should I weed the lawn or say it's a garden?
Enkelt valg!

Også bilde nr 6

Jeg har studert bilder som er lagt ut som svar på den sirkulerende utfordringa. Masse vakre, hagerelaterte bilder. Og jeg lurer: Hvor stor statistisk sannsynlighet er det for at alle nr 6-bilder er så fine? Forstår jo at en hopper over bilder med gjenkjennelige personer osv. Men likevel? Er folk virkelig så disiplinerte at de luker vekk alle dårlige, uinteressante bilder?

Jeg var lykkelig da jeg fant et noenlunde anstendig blomsterbilde på anvist plass!

Men rett skal være rett: Jeg kunne like gjerne presentert dette bildet. Det er nemlig det 6. bildet i det 6. mappa i hagegalalbumet mitt. Inspirerende, hva? (Det er fra en serie om da jeg laga et nytt rosebed i sunnmørshagen, forøvrig. )

Jeg må innrømme at hvis jeg hadde funnet dette bildet først, er det en viss sannsynlighet for at jeg hadde funnet en alternativ måte å telle på....

Konservativ?

Jeg kokte eplemos i går, av den gammeldagse sorten der grove biter får koke med sukker og litt vann til bitene er passe most, men ikke helt. Den ble rågod, 16 halvliters norgesglass står på benken og venter på merkelapp. Ved sida av står 14 mindre glass eple-sitrusmarmelade fra i forgårs. Mateplene var begynt å bli brune i midten, så det var på høy tid å få det unna.

Men det tok sin tid å skrelle og dele, og så begynte tankene å spinne: Hvis noen hadde kalt meg konservativ, ville jeg sett rart på dem. Jeg? Jeg regner meg som rimelig frilynt og åpen for nye ideer, heller smårabulistisk. Hva er da det som gjør at jeg MÅ berge inn og ta vare på alt spiselig fra hagen samt det jeg måtte finne i skog og mark? Kutte, skjære, fryse ned, sylte og safte - konservere, altså, sjøl om lageret øker i fryser og matkjeller og jeg ikke vet om vi noensinne får spist opp alt. Jeg synes det er hyggelig og tilfredsstillende å holde på med slikt. Er det et nedarvet konservativt gen fra mine småbrukeraner som gjør at jeg ville fått dårlig samvittighet om jeg ikke hadde fått kokt opp alle eplene før de råtna? Jeg ble faktisk direkte oppstemt da det viste seg at det ble kokedugnad for å finansiere rosegruppe og prestegardshage i år også, så jeg fikk brukt enda mer av grøda.

Jeg er forsåvidt dårlig til å kaste ting i det hele tatt, det være seg stilbøker fra folkeskolen, tegninger og klossete sløydprodukter fra ungene var små, enslige sokker (makkeren kan jo dukke opp etter neste vask), gamle hageblad (hagestoff blir ikke forelda) eller overtallige frøplanter. Ikke er jeg overbegeistra for å ommøblere og forandre inne heller. Joda, det er hyggelig med noe nytt, men det er da ganske greit som vi har det også? Husets herre derimot er en ekte radikaler og vil gjerne forandre det meste, skifte ut bilder og møblere om.

Kanskje jeg egentlig (grøss!) har en konservativ sjel?
Jeg tror heller jeg sier at jeg har konservering som hobby.