Norge i rødt, hvitt og blått?

Vi har reist Norge på tvers igjen - ny sunnmørstur sist helg. Og da sitter passasjeren som vanlig og nyter naturen fra grøftekantene og utover. Det slår meg at etter vel halvgått mai har vi valgt helt feil farger på flagget om sangen skulle stemme med moder natur.

Rødt? Fint lite. En og annen rød jonsokblom har tjuvstarta, men den er nærmest sjokkrosa.

Hvitt? Ja! Masse! Hvitveis langs hele ruta - dvs. så snart vi har bikka ned i Romsdalen. Og over hvitveisteppene svever heggen. Suppler med flomstore elver og brusende fosser, så er det hvite godt representert.

Blått? Joda. Rundt Måndalen er det forglemmeiei langs veiskråningene. Ikke så lange stykket enda, men den sprer seg og er intenst lyseblå, mer i retning det svenske enn det norske flagget. Og veikantlupinene er i startgropa, men dem ønsker jeg egentlig dit pepper'n gror.

Men det gule er virkelig maifargen: Bekkeblom, løvetann, vinterkarse, marianøklebånd.

Dessuten er det sterke innslag av lilla: stemorsblomstene danner store fargesterke felt langs veier og jernbane. Og sannelig er ikke skogstorkenebben i gang også!

Så i mai er det Norge i gult, hvitt og lilla langs ruta vår!

Hage, sa du?
Joda. Har slått graset på Møre samt røska masse ugras og snust på alle auriklene for å kjenne om de har forskjellig duft. Og det tror jeg nesten. Men de små, gamle pinseliljene dufter sterkest om dagen!
I hjemmehagen har jeg sådd gulrøtter (18. mai) og spavendt og gjødsla de andre grønnsaksengene minus en. I dag har jeg flytta spirende jordskokker til det feltet de skal få ha i år. Nå gjenstår bare et bed som har huset alt annet enn grønnsaker de siste åra - der finnes staudebarn, roser (jeg har flytta ut noen), en gammel syrin og you name it - men nå skal det altså ut. Jeg har til og med fått avsetning på det jeg ikke kan ta meg av sjøl. Det må bare opp først.
Forresten ser det ut til at mange aspargesplanter har gått ut. Bare to-tre kroner har kommet med skudd så langt. Håper jeg finner planter hos Bjørke så jeg slipper ta hele veien om frø.

I rosebeda mine står det for en stor det stusslig til. To knallharde vintre på rad har blitt i meste laget for sartere damer. Av Austinrosene er det bare Mistress Quickly som ser opplagt ut, og hun er en ganske atypisk Austin. Men også flere av hardhausene har fått en knekk. Til og med Rose de Rescht ser sjaber ut, og de har ikke pleid å fryse ned en millimeter. Men skam få den som gir seg - det kan da ikke bli bare fimbulvintre framover. Og tomme roseplasser gir jo alltid muligheter til å prøve noen nye sorter!

Første rose ut

er ikke noen riktig rose. Men den er en busk, selv om den ser ut som en staude, og i rosefamilien. Så mens jeg venter på de store slektningene, nyter jeg denne.
Hagereinrose, Dryas x suendermannii, er en krysning mellom vår hjemlige Dryas octopetala og den gule Dryas drummondii. Kort flor, men intenst mens det står på. Vakre frøstander etter blomstring, og pent bladverk. Gi den skrinn jord, kalk og solskinn, så trives denne bunndekkeren utmerket og brer seg utover med god fart. Vinteren i år har vært litt slem med min, den har noen nakne flekker her og der, men jeg har full tillit til at den tetter hullene utover sommeren.

Ellers har jeg besøkt sunnmørshagen i helga. Der er det knopper på de tidligste rosene - hugonis og altaica. Jeg fikk klipt grasbakken i regnværet lørdag, den var lurvete i luggen og full av rosa engkarse. Søndag fikk jeg ruska vekk uønska innvandrere i beda (jeg er en planterasist), drept en betydelig mengde snegler (uansett farge) samt beundra blomsterprakten. Auriklene står på det fineste nå, det gjør også rhodoen Cunningham's White og pinseliljene, små, velduftende Recurvus. Berre lækkert.
Hjem igjen i går kveld, og i dag har jeg faktisk begynt på kjøkkenhagen, dvs. jeg har begynt å flytte ut stauder og roser som har stått i pensjon der.

Om vi ikke hadde hatt innsyn til tomta fra alle kanter hadde jeg vært frista til å fortsette i morgen, siden bunaden altså ikke passer før neste 17. mai. Det burde da egentlig være en nasjonal sak, å sørge for kortreist egendyrka mat? Ha en regnfri og hyggelig nasjonaldag, folkens, med eller uten bunad og/eller spagreip.

I disse bunadstider

I skapet mitt henger en bunad som denne. Kvinnebunad fra Hedmark, modell 1955. Den ble utarbeidet i 1935 (og hvorfor heter den ikke modell 1935 da?) av Hedmark fylkes husflidskomite. Forbildet fant man i F.F.L. Dreier sin "Pige fra Hedemarken" fra slutten av 1700-tallet, iflg. Husfliden. Min har blått liv i silkebrokade som på bildet, men en kan også få med rødt eller gult liv.

Jeg fikk bunaden til konfirmasjonsdagen, som vanlig var både da og nå. Litt mer uvanlig var at jeg broderte blomstene på stakk og veske sjøl - mor mi har aldri vært spesielt interessert i handarbeid. Jeg kan jo se at de er brodert av ei noe utrent hand, men det er morsomt likevel.

Nuvel. Jeg har ikke nærma meg bunaden på årevis. Den var forlengst sydd ut det lille som gikk, men var likevel så hinsides for trang at det ikke en gang var til å tenke på. Tror den sist ble brukt på 90-tallet en gang. Men nå har jeg altså nærma meg matchvekta fra den gangen, og forrige uke drista jeg meg til å prøve.

Ikke akkurat noen suksess! 16-åringens vepsetalje får jeg aldri tilbake, det er bare å innse. Men bunaden skal altså i bruk igjen, om ikke denne 17. mai, så neste. Jeg har nemlig inngått avtale med kompetent bunadsyerske om å få laget et nytt liv og ny linning til stakken. Linskjorta med vakre, fribroderte bladmønster kan jeg fint bruke. Tara - ny bunad! Tror jeg velger rødt liv denne gangen, det er en snill rosenrød farge. Og kanskje spanderer jeg på meg cape og lue for å komplettere. Det har jeg fortjent, vel?

Mannfolket mitt snakker faktisk også om å anskaffe bunad. Neste år skal de visstnok ha kurs på Ringebu i sying av karbunad, så kanskje, kanskje?

(Bildet er lånt fra bunadnorway.com, som produserer bunader og forhåpentligvis ikke har noe imot litt reklame.
Edit: firmaet formidler tydeligvis bunader sydd etter mål i Kina, ser jeg nå. Jaja. Min er helnorsk, og det blir nyanskaffelsene også.)