Mysterier

Den savnede fjernkontrollen (jfr. forrige innlegg) lå plutselig på stuebordet. Jeg mistenker husbonden for å ha funnet den og lagt den der ganske så stille, men han bedyrer uvitenhet og uskyld. I denne saken, i det minste. Han mistenker meg. Sier han, da. Så der står saken. Kanskje det var salig folkehøgskulelæraren som bodde her i forgangen tid som spilte oss et puss og fniser i krokene av forvirringa han har skapt? Åkkesom er har vi fått rydda en smule under leteprossessen, det var da godt for noe.

Ikke så mystisk, bare søkk irriterende: Min skrantende mobil er i koma. Det vil si skjermen har plutselig blitt ujevnt lysegrå uten å vise noen tegn og symboler. Alle kjente gjenopplivingstriks forgjeves. Og det skjedde naturligvis i går da jeg for en gangs skyld var langt hjemmefra på tur til et sted jeg ikke hadde vært før, alene og incommunicado ettersom jobbmobilen lå igjen i den vanlige veska. En kan stole på Murphy! Må få ut fingeren og bestille ny fluksens! Så kanskje det også er godt for noe.

Januarblues

Mens husbonden er en snartur i dette vinterlige sunnmørslandskapet (et til av musikerens mobilbilder) og i skrivende stund antakelig koser seg med badstu og snøbad, sitter jeg hjemme og sturer. Gruer meg til å gå ut og måke helgas snøfall, småsørger over at vesleprinsessa er på flyttefot hinsides hyggelige impulsbesøk på ettermidagen. Irriterer meg lysegrønn over at fjernkontrollen til tv-en forsvant på uforklarlig vis her om dagen da julepynten åkte på loftet.

Det er ikke synd på meg. Husbonden kommer igjen i morra, og uansett er jeg lite glad i snøbad. Veslejenta får det fint dit hun kommer, kommuniserer fint på telefon, og dessuten er vi er da mobile, for søren! Snøen er lett å ta med skyveren, og fjernkontrollen dukker nok opp bare jeg slutter å lete. (For sikkerhets skyld har jeg ransaket alle utbårne julepyntesker og søpleposer, de er frikjent.) I mellomtida har jeg bøker, frølister og radio. Så det er slett ikke synd på meg, men småsturer gjør jeg lell. Håhåjaja!

Kaste ut jula?

Jeg kvir meg. Riktignok varmer juletreet godt når det fyres opp, men ovnen blir så søkkende full av aske etterpå at vi må la varmen dø helt ut og tømme aske. Ikke så morsomt når termometeret viser -30! Trafikk ut og inn av iskalde kott med esker og stash er heller ikke fristende under sånne forhold. Dessuten varmer det liksom litt med røde julesaker i huset, i sjela i alle fall. Ikke drysser treeet nevneverdig heller, det er av typen kortreist og seinthogd norsk gran. Så her blir nok jul til tjuendedag i år også.

Vesleprinsessa er av en annen oppfatning. Hun betrakta det litt slitne juletreet i stua der hjemme: - Hvis vi ikke kaster ut det stygge juletreet snart, må vi pynte det på nytt igjen!

God helg, folkens!

Vi tenner våre lykter

Nettopp tilbake etter romjul og nyttår på Sunnmøre. Det har vært noen late, gode dager, riktig til å samle overskudd og innsatsvilje av. Uvant kaldt til der å være, og snøen lavet ned, slik at det nå er mye mer av den der enn hjemme. Ingen hagevandring for å speide etter nyttårsblomster, altså. Men gledelig nok ingen rådyr- eller hjortespor i hagen heller!

Sjølve nyttårsfeiringa ble en særdeles fredelig affære. Mannfolket mitt var småforkjøla og tung i hodet, så vi meldte avbud til vennelaget og holdt oss hjemme. Det ble riktig koselig med god musikk, reker, hvitvin og masse levende lys. I det fjerne så vi fyrverkeri fra Synnalandsneset og fra øyene samt lengelysende, utdaterte nødbluss over havet. Se i nåde til den stakkaren som sender opp nødbluss på alvor en nyttårsaften! Sjøl hadde vi ingen futt og smell, bare snølykter på trappa, de lyste så mjukt og stemningsfullt.

Takk for alle hyggelige stunder i 2009, mine hage- og bloggvenner, og godt nyttår!


Jeg hadde idiotisk nok lagt igjen kameraet hjemme. Musikeren min tok mobilbilder av snølyktene før han dro på nyttårsfest.