mandag 14. februar 2011

Og mannen han gikk seg i vedaskog

Og det gjorde kvinnen også. Jeg er støl i muskler jeg ikke visste om at jeg hadde!

Sunnmørshelg igjen, endelig. Og vi som hadde sett fram til å møte tidligvåren med spirer og kanskje en liten blomst eller tre, ble møtt av kuldegrader og et lite snølag. Da hjalp det så lite at naboen kunne fortelle at det hadde vært mildvær i ukesvis. Joda, vi så noen spirer. Men ingen blomst. Ikke engang hasselen var på gang. Så derfor gikk vi løs på vedsjauen.

Og når vedaskogen er ens egen og ganske liten, er det hensyn å ta. Det er ikke så mye vi kan ta ut hvert år, alltid en avveiing mellom estetikk, vedbehov og verneskogbehov. Derfor må absolutt alt utnyttes! Pinner ned til fingertjukkelse ble klipt opp med greinsaks og lagt direkte i låge pappkasser til tørking. Ei god venninne (med større skog enn vår) ler litt av veden vår og sier det er "nett ved" Hun kan bare le - pinneveden gir mange ilegg til den gamle vedkomfyren på kjøkkenet. Dessuten blir det atskillig færre kvistlass å kjøre ned på sankthansbålet.

Så gode og slitne til kvelds at vi ikke en gang orka gjøre opp i badstua, sjøl om vi så avgjort kunne trengt det. I stedet koste vi oss med aldeles nytrukken torsk med lever, rogn og rødvin, takket være en gavmild kamerat som hadde vært på fisketur. Berre lækkert!