Martagonliljer

Blomstringa er sein i år, i sunnmørshagen også. Rosene har nok ei ukes tid igjen før de står på det flotteste, sjøl om mange sorter så smått er i gang. I mellomtida er det de tidlige liljene som regjerer i hagen.

Jeg satser ikke egentlig på liljer, de har liksom sneket seg innpå meg. Ei gruppe brannliljer hadde trassig overlevd i rips- og solbærkrattet da vi overtok hagen. Jeg bryr meg ikke noe særlig om brannliljer, men jeg syntes ikke jeg kunne kaste ut urinnvånere heller. De ble likevel flytta litt i utkanten, fargesterke som de er ville de stjele all oppmerksomhet. Nå står de ved steinmuren med noen bregnetuer som bakvegg mot kirsebærlunden og gjør seg egentlig glimrende.
Dernest fikk jeg øye på martagonliljene – og falt pladask. De renhvite her øverst er resultat av mitt aller første plantebytte, etter et hjertesukk på Hagepraten over manglende leveringsevne fra Zimtrade. Dere vet - en finner noe uimotståelig i en katalog, i mitt tilfelle rosa og hvite martagon. Dernest fyller en opp bestillinga med diverse annet greit for liksom å fordele portoutgiftene. Så kommer pakka - med alt unnttatt det som fikk en til å bestille. Høres det kjent ut? Hagepraten og Gunny ble redningen, og liljene spirte villig, og så var man i gang.

Fra ei hagevenninne hjemme kom det rosa doble. Fra Langangen kom Early Bird (bilde 2) og Zvaigznu Varti (bilde 3). Derfra kom også den lekre, mørke Daugava, men den løken spirte dessverre aldri. Skam få den som gir seg, jeg prøver gjerne igjen! De rosa er hovedsaklig resultat av frø fra Impecta, sådden resulterte i forskjellige rosatoner (Bilde 4 og 5). Morsomt, sjøl om det tok 6-7 år fra sådd til blomstring.

Det har blitt andre slags liljer også. Den spennende Steigenlilja (Lilium monadelphum, også fra Langangen) er allerede ferdig for i år, mens andre hører seinsommeren til. Noen får bulbiller i bladhjørnene, det blir det fort bytteprosjekter av – ja, dere skjønner tegninga.

I flere år har jeg hatt planer om å samle martagonene et eller to steder, nå står de litt tilfeldig her og der mellom rosene f. eks, og der burde de slett ikke stå. Men så har skuddene plutselig blitt for store til at jeg tør ta sjansen på å røre dem, og så står de feilplassert en sesong til. Kanskje jeg klarer å få klargjort et sted og flytte dem til høsten? Og skulle det bli noen ledige plasser i bedet, finner jeg nok noen spennende, nye varianter å bestille!

Veikantnytt

Sommerdagene har vinger! Av mine fire deilige ferieuker er det snart bare halvannen tilbake. Båtliv og fjæreaktiviteter, besøk og flere besøk, meget vekslende vær. Og hyggelige meldinger fra hagegale venner som er på vei gjennom Gudbrandsdalen – der jeg ikke er. Hagen der lever sitt eget liv, formodentlig. Det gjør stort sett den jeg har her også, men jeg er da innom og pusler med den en gang i mellom, og går rundene mine for å se hvem som debuterer med blomstring akkurat da. Har slett ikke tålmodighet til å være på det sirupsseige nettet her i huset – det vil si, jeg sjekker mail og leser litt på forumet, men det er nesten ikke råd å lese blogger eller legge ut noe sjøl. Men nå gjør jeg et forsøk likevel.

Jeg trodde nemlig vi kjente veikantfloraen her etter tjue år, gamle hobbybotanikere som vi er. Der tok jeg styggelig feil! Mannfolket utløste nesten airbagene i bilen her om dagen, han bråstoppa da han så en orkide vi ikke har registrert her før. (Han er ram til å oppdage blomster i veikanten når han kjører, det er nesten litt nifst.) En ganske stor, hvitaktig orkide var det. Og i mengder! Det ble fort klart at det var en nattfiol, men det finnes to. Fram med Lids flora. Om jeg har tolka nøklene og tegningene riktig, er det en Platanthera montana, grov nattfiol. Den andre heter P. bifolia, nattfiol, og ligner mye. Men det er noe med sprikende (som denne, tror vi) eller parallelle rom for pollenbærerne. Si fra noen, om vi tar feil!

Uansett er det moro å finne en plante et nytt sted, og ekstra stas med orkideer. Vi funderte svært på hvorfor vi ikke har sett den her før – da vi først var blitt oppmerksom på den, så vi den spredt langs veikantene i hele distriktet. Så mange nattfioler kan ikke plutselig dukke opp samtidig! Så gikk det opp for oss: Veivesenet hadde ikke vært ute med kantslåttmaskinene enda der nattfiolene sto. Sendrektighet kan sannelig ha noe for seg! Mener faktisk at salig Olav Gjærevoll, som skal har æren for at den tidligere praksisen med å sprøyte veikantene ble erstattet av kantslått, presiserte at det ikke måtte slås før blomstene rakk å sette frø. En klok mann!