Reisefeber

Det blir lite hage om dagen. De korte ettermiddagene har gått med til vedhogst og reiseforberedelser. Nå er siste innkjøp gjort - nye sokker, gnagsårplaster og fotkrem - mandag formiddag setter ei god venninne og jeg oss på flyet til Budapest, retur fredag ettermiddag. Spenningsnivået bygger seg opp, dette har jeg ønska meg i årevis, og nå blir det endelig virkelighet.

For jeg har vært der før, nemlig. På familieferie i 1966, nesten 14 år gammel. Ikke akkurat dagligdags under den kalde krigen å putte telt, unger og bagasje i sin Volvo Amazon og reise bak jernteppet, jeg må nesten ta med forhistorien.

Etter oppstanden i Ungarn i 1956 flyktet mange ungarere. Noen fordi de hadde vært med på ting de ville bli straffa for, andre av eventyrlyst. Til Hamar kom ei gruppe svært unge menn/gutter som i hovedsak tilhørte den siste kategorien. Det ble avertert etter hjem der guttene kunne bo, og mor og far svarte. Slik kom Lajos inn i familien, og min språkinteresserte mor lærte seg litt ungarsk for å kunne kommunisere med familien hans i Budapest som han stadig hadde kontakt med. Da han hadde vært her i landet lenge nok - jeg mener det var sju år den gangen - fikk han norsk statsborgerskap, og etter ei tid begynte han å reise tilbake på besøk.

Og i 1966 var det altså vår tur. Visum ble skaffa og hele fars tre ukers sommerferie avsatt til formålet.
Det var barndommens store eventyr. Med bil ned gjennom Tyskland og Østerrike, og så over grensa til Ungarn. Å kjøre i ingenmannsland med piggtrådsperringer på begge sider og vakttårn med bevæpna grensevakter. Å få bilen endevendt og all bagasje grundig gjennomsøkt på den ungarske grensestasjonen, og deretter turen til Budapest der vi bodde ei uke i leiligheten til mor til Lajos. Å høre ismannen rope inne i gårdsrommet hver morgen og se alle konene komme ned med strieforkle og hente isblokk som de puttet inn i isskapet sitt slik at det holdt maten kjølig til neste dag. Å kjøpe små, gule ferskener eller aprikoser og ferskt bakverk i hjørnebutikken før frokost. Å gå på bad der folk satt i de svoveldampende labyrintene og spilte sjakk, leste aviser eller bare nøt det varme kildevannet. Og så husker jeg alle bruene, dyrehagen, friluftsbadene på Margit Sziget og Gellertstatuen. Og at i små boder i byen fikk vi ikke bare pølser som hjemme, men også pannekaker, grilla mais og langos, en slags seig fin hvetegjærdeig som ble dratt ut til ei tynn skive og frityrstekt, slik at den blåste seg opp og ble sprø utapå og seig inne. Drysset med salt og spist varm. Eksotisk for en jentunge fra Hedmarken!

Men ellers? Hva husker jeg egentlig fra turen og hva husker jeg fra alle bildene vi så om igjen og om igjen etterpå? Det blir spennende å finne ut. Vi skal bo sentralt i Pest, og jeg har funnet min bardoms gate på kartet. Den skal jeg oppsøke og prøve finne igjen Majom Haz - apehuset - det var en apefigur på vegen ut mot gata, så det burde være mulig. Hajdoneni og Slezakneni og de andre som serverte oss søte valmuefrøkaker og bringebærsaft med kullsyre i fra sifong er forlengst borte, men kanskje drister jeg meg inn i atriet og kikker opp og tar noen bilder.

Uansett, dette blir mer enn en vanlig storbyferie for meg. Barndommens eventyr revisited. Kanskje kommer det en liten reiseepistel i etterkant.

(Bildet er lånt fra Kalinkatours)