Gjensmak og ny smak

Noen av de sterkeste minnene fra barndommens Budapest var smakene.
Nå har jeg for tida satt meg sjøl på lavkarbo for å forsøke å få en noe sunnere fasong enn den signaturen jeg inntil nylig hadde på Hagegalforumet vitner om: I'm in shape! Round is a shape, isn't it? Men ikke skulle det forhindre meg i å gjenoppleve smaken av Ungarn, da fikk heller disse dagene bli en omvei på veien mot målet. Her skulle det både spises og drikkes tradisjonelt ungarsk!

Vi bodde på King's Hotel i det jødiske distriktet i Erzebetvaros, ikke noe luksus, men reint, hyggelig og ganske rolig, og med en bra frokostbuffet. Guideboka sa forresten at det var et kosher hotell, oppdaga vi etter vi hadde bestilt. Det stemte kanskje da boka kom ut, men ikke nå lenger. Vi sørga ikke over det!

Dette er vel brukbar lavkarbofrokost: råkost, egg, deilige krydra pølser samt den første av barndommens smaksminner: Lecso er ei røre av tomat, løk, paprika, av og til noen skiver ungarsk pølse, og egg oppi blandinga. Ser pyton ut, smaker nydelig!


Neste smaksminne: Langos, en frityrstekt hvetegjærdeig. Det fant vi i den store markedshallen. Men nå har de gjort mye mer ut av den enn i -66. Vi pleide bare spise den nystekt med salt på, nå var standarden en rømmedressing og ost, og dertil tilbehør etter behag og lommebok. Skikkelig godt, det syntes min medreisende også, enda hun ikke hadde sentimentale minner om retten. Og i de nakne kantene smakte den fullstendig som før. :)


Enda en gjensmak: Gulasjsuppe. Her på en utelunsj i sentrum. Sympatisk å få en bit tørka chili på tallerkenen så vi kunne krutte opp suppa etter eget ønske. Samme kveld ble det forresten gulasj til middag også - en aldeles vidunderlig kalvegulasj på en bra restaurant like ved hotellet.

Så noen smaker jeg slett ikke var borti da jeg var nesten fjorten. I gamlebyen i Buda (på borghøyden) har de nettopp gjenåpnet huset for ungarsk vin.

Det var flere pakker å velge mellom, vi valgte en ganske enkel med fire typiske viner. Så bar det ned i vinkjelleren, vi ble plassert ved et lite bord og forsynt med små kjeks til å spise mellom vinene samt krukke å spytte i om vi følte for det. Swedes never use that, sa guiden. Vi presiserte at vi var norske, men at vi antakelig ikke ville bruke krukka likevel. Så fikk vi et glass lett hvitvin (som jeg har glemt navnet på) + et lite foredrag om opprinnelse, drue, vindistrikt og historie, hvorpå han lot oss smake i fred og gå rundt og kikke i utstillingene som vi ville før han gjentok prosedyren med en Tokayer Fuhrmint, en Egri Bikaver og en tradisjonell Tokayer. Egészségére! (=Skål! Lurer på hvordan de klarer si det utover kvelden. Men det finnes visstnok en kortform.)


Mye kunnskap å hente i utstillingene, det var plakater på mange språk. Jeg hadde ingen anelse om spekteret av druesorter og omfanget av vinproduksjon i landet, det er ikke mange ungarske viner som finner veien til norske polutsalg.
Borte i hjørnet satt en meget saklig gruppe svensker som hadde bestilt full pakke: 7 kostbare viner av topp kvalitet. De diskuterte vinenes karakter med fine ord og stort alvor. Det skulle ikke forundre meg om de brukte krukka også.


Vi lot oss ikke friste til å ta med vin hjem. Men disse flotte sifongene skulle jeg gjerne tatt med, om de ikke hadde vært så upraktiske å frakte.


Etter ei lang og hyggelig stund i vinens verden var det tid for lunsj: Palacsinta - pannekaker - med kyllingstuing inni og en lys tomatsaus samt rømmeklatt og sprøstekt bladpersille. Helt tradisjonelt og berre lækkert! Og kildevann til - vi syntes det fikk greie seg med fire glass vin på formiddagen.


Siste kvelden skulle vi skynde oss å smake på alt vi ikke hadde forsøkt enda, så vi gikk til et sted med middagsbuffe til fast pris. Vi betalte en svimlende sum forint som omtrent tilsvarte en hundrelapp, og så kunne vi spise og drikke alt vi orka i tre timer. Stor stemning og nesten fullt hus, god mat og hyggelig betjening. Her er første forsyning - mest fisk. Min allerførste smak av sushi, forresten, men det var mest ris, bare ei pittelita fiskeflis. (Sushi for beginners. Passende nok.) Det ble mange runder og en morsom kveld.

Reisekameraten hadde lest at det var uhøflig å klinke glass for å skåle i Ungarn. Det skulle visstnok være noe bøddelen gjorde før en henrettelse, derfor ble det ikke ansett som god tone. Så vi så overbærende på selskapet ved et nabobord som klinka i vei - vi visste da bedre enn å fornærme vertsnasjonen! Helt til vi oppdaga at selskapet besto av ungarere. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er sant alt som står i guidebøker.

Gjensyn med Budapest

Jeg hadde funnet gata på kartet før vi reiste - Angyalföldi út. Angyalföld betyr englemark. Mor sa en gang til Lajos at det måtte være hyggelig å være fra et sted med et så vakkert navn. Men det syntes han slett ikke. Det var nemlig stedet der englemakerskene bodde, de kvinnene som tok imot jenter som var kommet i uløkka og hjalp dem under fødselen, og svært ofte hjalp de nyfødte over i englestatus med det samme. Lurer på om Taubes Änglamark har samme opphav?


Vi fant gata ganske greit. Noe husnummer hadde vi ikke, det var bare å velge en retning og lete. Det eneste jeg hadde å holde meg til var at det var en apefigur på fasaden ut mot gata. Gamle hus langs gata på begge sider, men ingen ape å se. Deretter mer moderne hus - her var tydeligvis revet og bygd nytt. Parkeringsplasser, plankegjerder, flere nye hus. Hadde vi valgt feil retning? Eller var huset et av dem som var revet? Men vent - helt i enden av gata var det gamle hus igjen. Og var det ikke noe kjent med det gule der?


Sannelig, der var apen. Eller det var faktisk to, sittende på hver sin stolpe over porten. Det klikka i hukommelsen med det samme jeg så dem, slik var de, ja! Men porten hadde ei dør, og den var låst. Det hadde jeg ikke tenkt på. Og jeg som hadde så lyst til å kikke inn i atriet og se!


Men den lille kolonialen i nabohuset var åpen. Egyes - iskrem - sto det over døra. Butikkdamene hadde vært ute og kikka på oss tidligere, vi vakte en smule oppsikt der vi tok bilder av huset og porten. Ikke akkurat noe turiststrøk dette!


Vi gikk inn og kjøpte oss hver vår egyes og prøvde om damene kunne engelsk. Eller tysk. Eller fransk. Men nei - bare ungarsk. Så vi smilte og takka pent - på ungarsk - spiste isen vår og fotograferte fra enda noen vinkler.
Gata var nokså folketom, men så kom en yngre mann forbi. Vi forsøkte igjen, snakket han noe annet språk? Det gjorde han ikke, så vi ga egentlig opp og belaga oss på å sette kursen mot neste punkt på programmet.


Men jamen hadde fyren vært inne et sted og fått tak i en annen, en arbeidskledd mann med stålgrå, krøllete hestehale. Og han kunne engelsk! Jeg forklarte situasjonen for han, at jeg hadde bodd ei ukes tid i en leilighet i dette huset i 1966, hvor sterkt det var å se det igjen og at jeg hadde hatt så lyst til å se inn i atriet og kanskje ta noen bilder og vise dem hjemme. Jo, han skulle bare snakke med dama i kolonialen, hun hadde nøkkel. Og jamen - der kom hun og låste opp. Hvilket utrolig hell! Og det var ikke vanskelig å forklare henne med smil og geberder hvor glad og takknemlig jeg var.


Se, så fint! Og tenk dere tilbake til -66, da vi sto fem vestlige turister nede i portrommet og det tøyt ut små koner med skaut som kikket ned på oss bak rekkverket i alle etasjene oppover. Den gangen var det ingen fliser med blomstermønster nede i gården, og det var slett ikke så nymalt og stelt som nå. Det gjør meg glad å tenke på at de har tatt vare på det gamle huset. Sjøl om det så litt shabby ut utvendig, tror jeg nok det blir stående i noen år til, Majom Haz - apehuset.

Den formiddagen var verdt hele turen alene!

Sooo beautiful

Laaang bloggtørke. Det kommer nok et par innlegg fra Budapest - det var en deilig tur som oppfylte alle forventninger - men jeg har fortsatt ikke rukket å bearbeide bildene.

I mellomtida kan jeg vise fram en award fra HildeG - ikke akkkurat dagligdags kompliment til et fruentimmer i øvre middelalder. Suger det til meg og deler det med hurdalsrosene mine. Takker og bukker!


Jaha. Sju hittil ukjente ting om meg?
Kanskje for noen. Hulter til bulter:

1. Jeg er periodestrikker. Siste periode har vart et år eller så. Kanskje på vei til å bli kronisk?
2. Jeg har gått et år på folkehøgskole, i Seljord, formingslinje. Mitt livs beste skoleerfaring, og det sier litt, jeg har alltid trivdes med skole/studier.
3. Teoretisk sett liker jeg å gå på ski, men det er to år sia jeg prøvde det i praksis.
4. Jeg har problemer med å kaste ting, sjøl om de ikke har vært i bruk på årevis, sukk!
5. Jeg har begynt å trimme om morgenen før jobb, 20 min. Da er det ikke noe annet som forstyrrer, og jeg føler meg såååå flink og får fin flyt og mindre lyst på matutskeielser utover dagen.
6. Jeg har en svakhet for gamle barne- og ungdomsbøker.
7. Jeg har svart belte i utsettelser! (Herunder bildebehandling. Men jeg lover å komme tilbake.)

Jeg har ikke oversikt over hvem som har fått eller ikke fått denne awarden. Det er så mange flotte blogger jeg følger med glede enten fast eller sporadisk. Føl dere fri til å plukke opp stafettpinnen!

Reisefeber

Det blir lite hage om dagen. De korte ettermiddagene har gått med til vedhogst og reiseforberedelser. Nå er siste innkjøp gjort - nye sokker, gnagsårplaster og fotkrem - mandag formiddag setter ei god venninne og jeg oss på flyet til Budapest, retur fredag ettermiddag. Spenningsnivået bygger seg opp, dette har jeg ønska meg i årevis, og nå blir det endelig virkelighet.

For jeg har vært der før, nemlig. På familieferie i 1966, nesten 14 år gammel. Ikke akkurat dagligdags under den kalde krigen å putte telt, unger og bagasje i sin Volvo Amazon og reise bak jernteppet, jeg må nesten ta med forhistorien.

Etter oppstanden i Ungarn i 1956 flyktet mange ungarere. Noen fordi de hadde vært med på ting de ville bli straffa for, andre av eventyrlyst. Til Hamar kom ei gruppe svært unge menn/gutter som i hovedsak tilhørte den siste kategorien. Det ble avertert etter hjem der guttene kunne bo, og mor og far svarte. Slik kom Lajos inn i familien, og min språkinteresserte mor lærte seg litt ungarsk for å kunne kommunisere med familien hans i Budapest som han stadig hadde kontakt med. Da han hadde vært her i landet lenge nok - jeg mener det var sju år den gangen - fikk han norsk statsborgerskap, og etter ei tid begynte han å reise tilbake på besøk.

Og i 1966 var det altså vår tur. Visum ble skaffa og hele fars tre ukers sommerferie avsatt til formålet.
Det var barndommens store eventyr. Med bil ned gjennom Tyskland og Østerrike, og så over grensa til Ungarn. Å kjøre i ingenmannsland med piggtrådsperringer på begge sider og vakttårn med bevæpna grensevakter. Å få bilen endevendt og all bagasje grundig gjennomsøkt på den ungarske grensestasjonen, og deretter turen til Budapest der vi bodde ei uke i leiligheten til mor til Lajos. Å høre ismannen rope inne i gårdsrommet hver morgen og se alle konene komme ned med strieforkle og hente isblokk som de puttet inn i isskapet sitt slik at det holdt maten kjølig til neste dag. Å kjøpe små, gule ferskener eller aprikoser og ferskt bakverk i hjørnebutikken før frokost. Å gå på bad der folk satt i de svoveldampende labyrintene og spilte sjakk, leste aviser eller bare nøt det varme kildevannet. Og så husker jeg alle bruene, dyrehagen, friluftsbadene på Margit Sziget og Gellertstatuen. Og at i små boder i byen fikk vi ikke bare pølser som hjemme, men også pannekaker, grilla mais og langos, en slags seig fin hvetegjærdeig som ble dratt ut til ei tynn skive og frityrstekt, slik at den blåste seg opp og ble sprø utapå og seig inne. Drysset med salt og spist varm. Eksotisk for en jentunge fra Hedmarken!

Men ellers? Hva husker jeg egentlig fra turen og hva husker jeg fra alle bildene vi så om igjen og om igjen etterpå? Det blir spennende å finne ut. Vi skal bo sentralt i Pest, og jeg har funnet min bardoms gate på kartet. Den skal jeg oppsøke og prøve finne igjen Majom Haz - apehuset - det var en apefigur på vegen ut mot gata, så det burde være mulig. Hajdoneni og Slezakneni og de andre som serverte oss søte valmuefrøkaker og bringebærsaft med kullsyre i fra sifong er forlengst borte, men kanskje drister jeg meg inn i atriet og kikker opp og tar noen bilder.

Uansett, dette blir mer enn en vanlig storbyferie for meg. Barndommens eventyr revisited. Kanskje kommer det en liten reiseepistel i etterkant.

(Bildet er lånt fra Kalinkatours)

Septemberroser

Det er bare å innse: rosesesongen er over for denne gangen. Nå er det hufsa som rår i dalen. Dette er tredje morgen på rad med minusgrader og skraping av is på bilvinduene. Det hjelper ikke at dagene er solfylte og klare, det som blomstra så fint tidligere i måneden er slapt og ødelagt. Så får jeg heller trøste meg med at jeg fikk knipsa et knippe septemberroser i kontorbedet før den harde frosten kom.

Først austinrosa Brother Cadfael. Broderen var av dem som klarte seg overraskende bra gjennom fimbulvinteren og har som alltid vært fullstendig fri for sjukdom. Nå på høsten sendte han opp noen meterlange skudd med flott blomstring. Jeg synes enkelte av austinene har tendens til å nikke med tunge hoder, men denne karen er ikke mye hengehode!

Broderen er egentlig en feilbestilling. Da han ble innkjøpt, sto han som H3-rose i listene, og jeg regna med at han var et hyggelig, men kortvarig bekjentskap. Nå er han visst oppgradert til 4-5.

Neste ut er Bonica, en trofast sliter som jeg er veldig glad i. Kommer ganske seint i gang med blomstring hos meg, men holder til gjengjeld på omtrent uavbrutt til snøen kommer. Blomstene er nesten vakrest på høsten, da blir rosafargen klar og fin mens den kan bli noe blass i verste heten midtsommers.

Bonica er av de rosene som har hatt lett for å få barkflekksjuke hos meg, så jeg pleier skjære ganske hardt på våren for ikke å fø på greiner som likevel vil visne ned. Det hender hun har litt svartflekk, men i sommer har det vært lite.

Hadde hun bare hatt duft, ville hun vært enda høyere oppe på favorittlista!

Sist, men ikke minst: Louise Bugnet, en kanadisk rugosahybrid. Er hun ikke vakker med de røde strøkene på utsiden av knopp og blomst? Minner litt om Leda i en robust og hardfør utgave! Og hun dufter! Bladverket er også spesielt vakkert, mørkegrønt, matt og læraktig og helt uten sjukdom.

I bøkene står det at hun bare er vel meteren høy, men hos meg er hun nærmere to. Hun er av de ytterst få som ikke frøs ned en millimeter denne vinteren, av de aller tidligste til å blomstre og av de aller seineste til å gi seg. Jeg synes hun blir mer og mer blomsterrik med alderen. Til hvit rose å være er hun også ganske flink til å rense seg sjøl. Nå på høsten står hun med modne, røde nyper samtidig som hun blomstrer ufortrødent videre til hufsa får overtaket.

En pussighet ved denne rosa: Hun har gjennomgått et kjønnsskifte. To ganger, faktisk! Hun skal være oppkalt etter en av Bugnets døtre. Men da hun ble introdusert i Skandinavia hadde noen mistet en e på veien, så hun gikk under navnet Louis Bugnet, og roseelskere karakteriserte "ham" som et stram kar med bølger i håret. Det gikk flere år før norske og svenske rosefolk ble klar over feiltakelsen, og at den stilige herren var en like stilig dame. Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å venne meg til det, måtte rette flere "han" til "hun" underveis i dette innlegget!

Med øye for gult

Så er årets kantarellhelg over. Vi har tradisjon for å reise sammen med et vennepar til hytta deres i tydalsfjella for å sikre årets forsyning. Vi lyktes overmåte i år også! På bildet er resultatet av søndagens formiddagsøkt i terrenget for oss to jentene.

Det er et eventyr å gå på soppjakt i fjellbjørkeskogen, snirkle seg fram i sakte fart med øynene innstilt på akkurat den rette gulfargen. Mengder av gult lauv på bakken gir kantarellene mer enn en fair sjanse til å bli stående i fred. Men så er det plutselig en som ikke klarer gjemme seg, og når en bøyer seg ned for å plukke, oppdager en kanskje en hel flekk like ved. Hvilken fryd! Da spiller det ingen rolle at det regner - for det gjorde det jo - og at en blir sliten, sulten og våt, for inne venter varme i ovnen, tørre klær og mat med masse kantareller i.

Totalt hadde vi 30-40 liter med hjem - pr husholdning, vel å merke. Nå står kjellergolvet fullt av langpanner og brett med sopp som venter på finrensing og prikkevering. Lange kvelder framover med soppkniven!

September

Jeg er av dem som hardnakka holder fast på at august er en sommermåned. Også i år, om den nå har vært særdeles fuktig og kjølig på slutten. Men i dag skriver vi september, og da kan jeg innrømme at sommeren er over. Vi markerer med ei romslig krabbehelg i sunnmørsparadiset, reiser allerede i ettermiddag for å forberede en smule, mens de fleste gjestene rykker inn i morgen. Gleder meg, men sørger litt over at det kolliderer med forumstreff i Trondheim.

Det har blitt lite hageblogg på meg etter ferien. Lite haging å blogge om også for den del. Jeg har hatt nok med å deadheade roser og frese over grasbakken mellom regnbygene samt høste inn bær og grønnsaker. Ringeburosene mine står ganske fint fremdeles, sjøl om de har vel mye ugras rundt beina. Fordi blomstringa begynte så mye seinere i år, fikk jeg kuttet av det visne etter ferien før de dannet nyper, så gjenblomstringa er riktig brukbar.

Nå gleder jeg meg til å gjøre sunnmørshagen presentabel før innrykk, tre uker uten tilsyn pleier bety rikelig ugras på de kanter. Frodig, kan man si!

Det er faktisk en likesinnet blant gjestene, og jeg gleder meg til å gå lange runder og dele hagegleder med ham. Er vi heldige er det fortsatt noen roser i gang der. Honorine de Brabant, kanskje?