Septemberroser

Det er bare å innse: rosesesongen er over for denne gangen. Nå er det hufsa som rår i dalen. Dette er tredje morgen på rad med minusgrader og skraping av is på bilvinduene. Det hjelper ikke at dagene er solfylte og klare, det som blomstra så fint tidligere i måneden er slapt og ødelagt. Så får jeg heller trøste meg med at jeg fikk knipsa et knippe septemberroser i kontorbedet før den harde frosten kom.

Først austinrosa Brother Cadfael. Broderen var av dem som klarte seg overraskende bra gjennom fimbulvinteren og har som alltid vært fullstendig fri for sjukdom. Nå på høsten sendte han opp noen meterlange skudd med flott blomstring. Jeg synes enkelte av austinene har tendens til å nikke med tunge hoder, men denne karen er ikke mye hengehode!

Broderen er egentlig en feilbestilling. Da han ble innkjøpt, sto han som H3-rose i listene, og jeg regna med at han var et hyggelig, men kortvarig bekjentskap. Nå er han visst oppgradert til 4-5.

Neste ut er Bonica, en trofast sliter som jeg er veldig glad i. Kommer ganske seint i gang med blomstring hos meg, men holder til gjengjeld på omtrent uavbrutt til snøen kommer. Blomstene er nesten vakrest på høsten, da blir rosafargen klar og fin mens den kan bli noe blass i verste heten midtsommers.

Bonica er av de rosene som har hatt lett for å få barkflekksjuke hos meg, så jeg pleier skjære ganske hardt på våren for ikke å fø på greiner som likevel vil visne ned. Det hender hun har litt svartflekk, men i sommer har det vært lite.

Hadde hun bare hatt duft, ville hun vært enda høyere oppe på favorittlista!

Sist, men ikke minst: Louise Bugnet, en kanadisk rugosahybrid. Er hun ikke vakker med de røde strøkene på utsiden av knopp og blomst? Minner litt om Leda i en robust og hardfør utgave! Og hun dufter! Bladverket er også spesielt vakkert, mørkegrønt, matt og læraktig og helt uten sjukdom.

I bøkene står det at hun bare er vel meteren høy, men hos meg er hun nærmere to. Hun er av de ytterst få som ikke frøs ned en millimeter denne vinteren, av de aller tidligste til å blomstre og av de aller seineste til å gi seg. Jeg synes hun blir mer og mer blomsterrik med alderen. Til hvit rose å være er hun også ganske flink til å rense seg sjøl. Nå på høsten står hun med modne, røde nyper samtidig som hun blomstrer ufortrødent videre til hufsa får overtaket.

En pussighet ved denne rosa: Hun har gjennomgått et kjønnsskifte. To ganger, faktisk! Hun skal være oppkalt etter en av Bugnets døtre. Men da hun ble introdusert i Skandinavia hadde noen mistet en e på veien, så hun gikk under navnet Louis Bugnet, og roseelskere karakteriserte "ham" som et stram kar med bølger i håret. Det gikk flere år før norske og svenske rosefolk ble klar over feiltakelsen, og at den stilige herren var en like stilig dame. Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å venne meg til det, måtte rette flere "han" til "hun" underveis i dette innlegget!