Klippe, klippe, grave, grave

Jeg sitter og laster opp dagens bilder fra sunnmørsparadiset. Det er så deilig der nå at det var ille å reise hjem - rent bortsett fra været, som var den vanlige sunnmørsmiksen. Hør bare: Fredag kveld: Sol, stille, ganske mildt, vidunderlig solnedgang. Lørdag: Grått, hovedsaklig opphold, men noen regnbyger og noe sol innimellom, stille. Søndag: Strålende sol - grått - vind - stille - sol - vind - snø - regn - hagl - sludd og vind. Snakker om berg-og-dalbanevær! Under fotoseansen var det sol, men litt vind, så de små ville ikke riktig samarbeide. Dere får tilgi dem og meg for det.

Lørdag var den store klippedagen. Først skogskjegghekken, deretter alle rosene. Jeg var redd det skulle være lovlig seint for beskjæring, men nei - våren er forholdsvis enda seinere her enn hjemme. Litt flaks skal man ha. Enda mer flaks: Sunnmørsrosene har klart vinteren mye bedre enn det så ut til sist jeg var over. Noe tilbakefrysing var det, men godt med liv i alt sammen. Likevel tok jeg mer enn jeg pleier, det tror jeg de har godt av. I Maximakrattet fremst på bildet var jeg ekstra hardhendt, det var altfor tett og med mange gamle greiner. Nå er bare unge greiner tilbake, og de ble også tatt ned en god del på høyden. Så slipper jeg gjøre stort der på et par år! Etter å ha kjørt fire trillebårlass med rosekvist på sankthansbålet innleda vi grillsesongen i fjæra med maiskolber og kyllingspidd. Antrekk varmedress. Riktig så koselig var det.

I dag fikk jeg ut gjødsel på de nyklipte - tre bokser Animix rakk nesten rundt. Må huske å ta med mer hjemmefra. Og så var det graving, dessverre ikke av typen plantedomino, (det er også høyst påkrevd,) men fortsettelse av høstens dreneringsprosjekt. Familien innehar bare en rygg som duger til denslags, så da er det bare å trå til som grøftegraver, om nå lystene går mer i retning flytte planter og ordne bed. Heldigvis er ikke grøfta så brei og djup, men full av hindringer i form av røtter og stein, og så må vi (jeg) passe på et det blir noenlunde jevnt fall. Denne gangen rakk jeg to tredjedeler av avstanden mellom hus og stabbur. En dags graving til, så er vi (jeg) i mål, håper jeg.

Avslutter med helgas store, lille overraskelse - Dicentra cucullaria, sjømannshjerte. Den ble kjøpt på forumstreff i Asker 08, det var ei potte med navnelapp men uten noe annet synlig - planten går nemlig under jorda ganske raskt etter blomstring. I fjor kom det opp et enkelt, grønt blad ved navnelappen, men se nå! En blomsterstilk bare, men kjempesøt! Å, om den kunne vokse i omfang og antall. Den fortjener i grunnen en bedre plass, men nå vet jeg ikke om jeg tør flytte den.

Edit 10.05: HildeG minte meg på Britt Åses (jada, du hadde rett) opplevelse med planten. Se den kostelige, gamle tråden på hagegal her.