Rosemassakre del 1

Støl og mørbanka, med rifter og rosetorner i fingrene - det er vår, folkens! Hjemmehelg, værgudene i godlag og vi har faktisk fått utretta en del. (Jada, Adam var med igjen!) Og det sjøl om vi faktisk avbrøt ganske tidlig ettermiddag både i går og i dag med et glass vin i solveggen. Velfortjent, mener vi. (Mannen er inne i en italiensk vinperiode, og her ble prøvesmakt en 100 % Negro Amaro. Herlig, den prøver vi nok oftere!)

I går tok vi kontorhagen, tråkket forsiktig rundt mellom grupper av spirende blomsterløk, kanskje ser det slik ut der om en måned eller to - bildet er fra juni i fjor.

* Jukseraking av grasbakken
* Klipt hurdalsrosa - kraftig fornyelsesskjæring.
* Rusking i bed samme sted. Det store rose/staudebedet så så lurvete ut at de stakkars krokusene ikke syntes for kvas. For lettere å komme til, klipte jeg vekk det jeg så var dødt på rosene. Kvistene ruvde godt i tilhengeren etter hvert som jeg beveget meg rundt i bedet. Og det er overraskende hvilke sorter det har gått ut over: Flere kanadiere måtte skjæres langt ned, f. eks. Morden Centennial og M. Blush, mens M. Snowbeauty er uskadd til topps. Det er også Louise Bugnet og Martin Frobisher, mens Winnipeg Parks og Cuthbert Grant ser pjuske ut. Robusta og Hansaland måtte tas langt ned, Bonica også, mens Rose de Rescht har klart seg ganske bra. Og gårsdagens glede: Det er atskillig mer futt i helenae Hybrida enn først antatt, nå skyter det fram fine knopper på det som så helt svart ut. Jada, jeg vet det er for tidlig, men jeg har ikke finklipt, bare fjerna det jeg var sikker på var hinsides redning. Bedet ser mindre lurvete ut, og krokusen synes bra.

I dag har vi holdt oss rundt heimen. Har tatt syrinbedet (klipt ned en million små rotskudd), og rydda beda langs innkjørselen for døde stauderester og kvas. Og så begynte jeg rosemassakren her også: Gamle Grootendorster ble tatt ned til ca 30 cm, tvers over og uten hensyn til knopper. Kanskje forynger de seg, kanskje kreperer de, jeg er i grunnen likeglad med dem! Pimpinellene skyter fint alt og fikk en liten stuss, mens alt i austin- og klaseroser ble skåret ned til under halv høyde, så vil det vise seg om det er liv i stumpene. Dårligst ser det ut for Astrid Lindgren, Sharifa Asma, Wenlock og Sissel Renaissance samt Katarina Zeimet. Og merkelig nok Lichterloh, det pleier ellers være en overlever. Men den kommer gjerne igjen, og kanskje de andre også. Det er lov å håpe!