Plutselig tilbake

Har ikke gitt opp bloggen. Jeg er bare opptatt med dette - eller riktigere: jeg har savna en sånn innretning de siste dagene.

Min vanligvis særdeles tørre og skrinne grasbakke, ca 1 mål stor, har under vårt fire uker lange fravær tatt mål av seg til å bli høsteklar grasmark. Den har lykkes over all forventning. Min gamle Honda har virkelig fått kjørt seg. Først en omgang på aller høyeste klippemulighet med totalstopp og utrensking for ca hver 50 meter, neste dag samme prossess på tvers av retningen fra første dag. Nå er grasmarka noenlunde jevn, tror jeg, men med et tjukt teppe av avklipp over. Som må rakes og brukes til mulch i kjøkkenhagen. Når jeg en gang i framtida får lukt vekk vassarv, brennesle og desslike som også har likt seg utmerket i sommer. (Men nyttevekstene er høyest, bank i bordet!)

Urgh! Av og til er hagearbeid bare arbeid og ikke kos, særlig når myggen summer og svetten siler. Og det gjør den.

Dersom noen lurer på hvor det ble av rapporten fra Randis hage (hei Randi, vi sukker fortsatt over den fantastiske opplevelsen - til og med mannfolka!!!) og resten av reisebreva, kan jeg meddele at internettforbindelsen i norske uthavner ikke er noe å skryte av. Når dessuten batteriet på macen sa takk for seg slik at nettbruken i sunnmørsparadiset begrenser seg til huset og det mobile bredbåndet ble forvandla til sytråd, ga jeg opp blogging i sommer. Jeg kommer tilbake. En regnværsdag når jeg er noenlunde a jour etter ferien. Randis hage skal serveres, og kanskje et par andre ting også.

På den positive sida: Bringebæra er modne, høsta fem liter deilige 'Asker'bær tirsdag, og i dag skal jeg ta en ny runde. Det er kos! Denslags prioriteres langt over gras og ugras!

Edit:

Og så fikk jeg endelig publisert, dette ble skrevet torsdag.

Kystopplevelser 1. del

Vi har tatt en tidligferie og er på båttur langs kysten. Men det var jamen bare så vidt vi kom av gårde. Jeg bor i Gudbrandsdalen, sant? Der er framkommeligheten ikke akkurat på topp for tida, som dere formodentlig har fått med dere. Skipperen hadde reist i forveien, mannskapet og jeg kom etter fredag ettermiddag. Men etter å ha sittet i kø i en time rett nord for Ringebu og hørt om alle stengte veier foran oss, var vi på nippet til å snu og vente. Men så ble veien åpnet på Kvam, og vi kom oss til Otta og nådde Brattvåg via Geiranger. Puh! Så får det heller være at kjelleren kanskje er full av vann når vi kommer tilbake, vi har sett urovekkende bilder.

Som dere ser av bildet - den hagegale båtfruen fikk husbonden med på ideen om blomsterkasse med krydderurter på rekka. Det har vakt en god del munterhet!

Lørdag gikk turen rundt Statt under greie forhold. Bare en til halvannen meters dønning, ingen vind. Det er greit når en går så sakte at strekningen tar fire timer! Vi slo oss til for natta på Silda, ei hyggelig havn på ei frodig og eksotisk øy. Forunderlig lite lystbåt i sjøen og god plass ved bryggene tross pinse, men så var heller ikke været helt på topp.

Søndagens etappe endte i Florø, med koselig besøk i den eventyrlige hagen til Randi F. Wow! Haka min henger fortsatt nede på brystet et sted! Det blir emnet for neste innlegg - jeg tok masse bilder som jeg ikke har rukket å bearbeide.

"Lovlige" kaker

Jeg har nesten ikke bakt etter at jeg la om kostholdet. Bare lavkarbobrød og ditto knekkebrød. Kaker og annet søtt har jeg bare avstått fra. Men nå som jeg ser at dette blir mitt varige kosthold framover, er det hyggelig å ha litt å sette fram både til meg sjøl og andre. Derfor har jeg gått til innkjøp av ny kakebok: "Bakeglädje med LCHF" av Annika Rogneby. (Joda, den er oversatt til norsk, men den svenske utgaven kosta det halve.) Lovlige kaker, helt uten sukker og mjøl! Det brukes mye mandler/nøtter (jeg maler mandlene til mjøl sjøl, det funker aldeles utmerket) og en del sære ingredienser som det krevdes litt detektivarbeid å få tak i: Sukrin, Bake Pro, Fibrex, Pofiber, ekte vaniljepulver (nam!). Umulig var det ikke. Litt fra lokal helsekost, litt fra allergimat.no.

Jeg har ikke forsøkt så mange oppskriftene enda, det er ikke årstida for det. Vaniljemuffins, bringebærmuffins og ei deilig oste- og fløteiskake med bringebær og blåbær. Og her er første forsøk på biscotti - litt brune, min ovn trenger å stilles litt lavere enn det står i oppskrifta. Men absolutt gode til en kopp te eller kaffe!

Første ordentlige rose ut

Så var det Louise Bugnet som var først ute i år! Jeg oppdaget henne plutselig i kontorhagen i går. Regnvåt og pjuskete, stakkar, men hun takler faktisk vått vær bedre enn de fleste lyse roser. Og hun var fullt utsprunget, så hun hadde garantert åpnet seg allerede mandag.

Louise ble innkjøpt som Louis, det var hard debatt om kjønnsidentiteten for noen år sia. Nå er det fastslått at hun er jente, oppkalt etter en av foredlerens døtre, så vidt jeg husker. Hun har taklet både kjønnsskiftet og de siste par beinharde vintrene med glans og er ei rose man bare må bli glad i .


Hun er blitt ei storvokst rose hos meg. Over 150 cm høy, relativt smal og opprett, men tett og frodig likevel. Jeg har tenkt å prøve å stiklingsformere damen for å se om hun da holder seg lavere og mer kompakt. Bladverket er mørkegrønt og læraktig, penere enn på andre rugosahybrider etter min smak. Hun blomstrer nokså kontinuerlig, ikke det helt overveldende floret, men det kommer seg med alderen på rosa, ser det ut til.

Jeg har tatt med et bilde til av Louise, et som viser henne mer slik hun pleier framstå. Lekker, ikke sant? Til overmål dufter hun deilig også.

Norge i rødt, hvitt og blått?

Vi har reist Norge på tvers igjen - ny sunnmørstur sist helg. Og da sitter passasjeren som vanlig og nyter naturen fra grøftekantene og utover. Det slår meg at etter vel halvgått mai har vi valgt helt feil farger på flagget om sangen skulle stemme med moder natur.

Rødt? Fint lite. En og annen rød jonsokblom har tjuvstarta, men den er nærmest sjokkrosa.

Hvitt? Ja! Masse! Hvitveis langs hele ruta - dvs. så snart vi har bikka ned i Romsdalen. Og over hvitveisteppene svever heggen. Suppler med flomstore elver og brusende fosser, så er det hvite godt representert.

Blått? Joda. Rundt Måndalen er det forglemmeiei langs veiskråningene. Ikke så lange stykket enda, men den sprer seg og er intenst lyseblå, mer i retning det svenske enn det norske flagget. Og veikantlupinene er i startgropa, men dem ønsker jeg egentlig dit pepper'n gror.

Men det gule er virkelig maifargen: Bekkeblom, løvetann, vinterkarse, marianøklebånd.

Dessuten er det sterke innslag av lilla: stemorsblomstene danner store fargesterke felt langs veier og jernbane. Og sannelig er ikke skogstorkenebben i gang også!

Så i mai er det Norge i gult, hvitt og lilla langs ruta vår!

Hage, sa du?
Joda. Har slått graset på Møre samt røska masse ugras og snust på alle auriklene for å kjenne om de har forskjellig duft. Og det tror jeg nesten. Men de små, gamle pinseliljene dufter sterkest om dagen!
I hjemmehagen har jeg sådd gulrøtter (18. mai) og spavendt og gjødsla de andre grønnsaksengene minus en. I dag har jeg flytta spirende jordskokker til det feltet de skal få ha i år. Nå gjenstår bare et bed som har huset alt annet enn grønnsaker de siste åra - der finnes staudebarn, roser (jeg har flytta ut noen), en gammel syrin og you name it - men nå skal det altså ut. Jeg har til og med fått avsetning på det jeg ikke kan ta meg av sjøl. Det må bare opp først.
Forresten ser det ut til at mange aspargesplanter har gått ut. Bare to-tre kroner har kommet med skudd så langt. Håper jeg finner planter hos Bjørke så jeg slipper ta hele veien om frø.

I rosebeda mine står det for en stor det stusslig til. To knallharde vintre på rad har blitt i meste laget for sartere damer. Av Austinrosene er det bare Mistress Quickly som ser opplagt ut, og hun er en ganske atypisk Austin. Men også flere av hardhausene har fått en knekk. Til og med Rose de Rescht ser sjaber ut, og de har ikke pleid å fryse ned en millimeter. Men skam få den som gir seg - det kan da ikke bli bare fimbulvintre framover. Og tomme roseplasser gir jo alltid muligheter til å prøve noen nye sorter!

Første rose ut

er ikke noen riktig rose. Men den er en busk, selv om den ser ut som en staude, og i rosefamilien. Så mens jeg venter på de store slektningene, nyter jeg denne.
Hagereinrose, Dryas x suendermannii, er en krysning mellom vår hjemlige Dryas octopetala og den gule Dryas drummondii. Kort flor, men intenst mens det står på. Vakre frøstander etter blomstring, og pent bladverk. Gi den skrinn jord, kalk og solskinn, så trives denne bunndekkeren utmerket og brer seg utover med god fart. Vinteren i år har vært litt slem med min, den har noen nakne flekker her og der, men jeg har full tillit til at den tetter hullene utover sommeren.

Ellers har jeg besøkt sunnmørshagen i helga. Der er det knopper på de tidligste rosene - hugonis og altaica. Jeg fikk klipt grasbakken i regnværet lørdag, den var lurvete i luggen og full av rosa engkarse. Søndag fikk jeg ruska vekk uønska innvandrere i beda (jeg er en planterasist), drept en betydelig mengde snegler (uansett farge) samt beundra blomsterprakten. Auriklene står på det fineste nå, det gjør også rhodoen Cunningham's White og pinseliljene, små, velduftende Recurvus. Berre lækkert.
Hjem igjen i går kveld, og i dag har jeg faktisk begynt på kjøkkenhagen, dvs. jeg har begynt å flytte ut stauder og roser som har stått i pensjon der.

Om vi ikke hadde hatt innsyn til tomta fra alle kanter hadde jeg vært frista til å fortsette i morgen, siden bunaden altså ikke passer før neste 17. mai. Det burde da egentlig være en nasjonal sak, å sørge for kortreist egendyrka mat? Ha en regnfri og hyggelig nasjonaldag, folkens, med eller uten bunad og/eller spagreip.

I disse bunadstider

I skapet mitt henger en bunad som denne. Kvinnebunad fra Hedmark, modell 1955. Den ble utarbeidet i 1935 (og hvorfor heter den ikke modell 1935 da?) av Hedmark fylkes husflidskomite. Forbildet fant man i F.F.L. Dreier sin "Pige fra Hedemarken" fra slutten av 1700-tallet, iflg. Husfliden. Min har blått liv i silkebrokade som på bildet, men en kan også få med rødt eller gult liv.

Jeg fikk bunaden til konfirmasjonsdagen, som vanlig var både da og nå. Litt mer uvanlig var at jeg broderte blomstene på stakk og veske sjøl - mor mi har aldri vært spesielt interessert i handarbeid. Jeg kan jo se at de er brodert av ei noe utrent hand, men det er morsomt likevel.

Nuvel. Jeg har ikke nærma meg bunaden på årevis. Den var forlengst sydd ut det lille som gikk, men var likevel så hinsides for trang at det ikke en gang var til å tenke på. Tror den sist ble brukt på 90-tallet en gang. Men nå har jeg altså nærma meg matchvekta fra den gangen, og forrige uke drista jeg meg til å prøve.

Ikke akkurat noen suksess! 16-åringens vepsetalje får jeg aldri tilbake, det er bare å innse. Men bunaden skal altså i bruk igjen, om ikke denne 17. mai, så neste. Jeg har nemlig inngått avtale med kompetent bunadsyerske om å få laget et nytt liv og ny linning til stakken. Linskjorta med vakre, fribroderte bladmønster kan jeg fint bruke. Tara - ny bunad! Tror jeg velger rødt liv denne gangen, det er en snill rosenrød farge. Og kanskje spanderer jeg på meg cape og lue for å komplettere. Det har jeg fortjent, vel?

Mannfolket mitt snakker faktisk også om å anskaffe bunad. Neste år skal de visstnok ha kurs på Ringebu i sying av karbunad, så kanskje, kanskje?

(Bildet er lånt fra bunadnorway.com, som produserer bunader og forhåpentligvis ikke har noe imot litt reklame.
Edit: firmaet formidler tydeligvis bunader sydd etter mål i Kina, ser jeg nå. Jaja. Min er helnorsk, og det blir nyanskaffelsene også.)