Jeg trodde nemlig vi kjente veikantfloraen her etter tjue år, gamle hobbybotanikere som vi er. Der tok jeg styggelig feil! Mannfolket utløste nesten airbagene i bilen her om dagen, han bråstoppa da han så en orkide vi ikke har registrert her før. (Han er ram til å oppdage blomster i veikanten når han kjører, det er nesten litt nifst.) En ganske stor, hvitaktig orkide var det. Og i mengder! Det ble fort klart at det var en nattfiol, men det finnes to. Fram med Lids flora. Om jeg har tolka nøklene og tegningene riktig, er det en Platanthera montana, grov nattfiol. Den andre heter P. bifolia, nattfiol, og ligner mye. Men det er noe med sprikende (som denne, tror vi) eller parallelle rom for pollenbærerne. Si fra noen, om vi tar feil!Uansett er det moro å finne en plante et nytt sted, og ekstra stas med orkideer. Vi funderte svært på hvorfor vi ikke har sett den her før – da vi først var blitt oppmerksom på den, så vi den spredt langs veikantene i hele distriktet. Så mange nattfioler kan ikke plutselig dukke opp samtidig! Så gikk det opp for oss: Veivesenet hadde ikke vært ute med kantslåttmaskinene enda der nattfiolene sto. Sendrektighet kan sannelig ha noe for seg! Mener faktisk at salig Olav Gjærevoll, som skal har æren for at den tidligere praksisen med å sprøyte veikantene ble erstattet av kantslått, presiserte at det ikke måtte slås før blomstene rakk å sette frø. En klok mann!

