Septemberroser

Det er bare å innse: rosesesongen er over for denne gangen. Nå er det hufsa som rår i dalen. Dette er tredje morgen på rad med minusgrader og skraping av is på bilvinduene. Det hjelper ikke at dagene er solfylte og klare, det som blomstra så fint tidligere i måneden er slapt og ødelagt. Så får jeg heller trøste meg med at jeg fikk knipsa et knippe septemberroser i kontorbedet før den harde frosten kom.

Først austinrosa Brother Cadfael. Broderen var av dem som klarte seg overraskende bra gjennom fimbulvinteren og har som alltid vært fullstendig fri for sjukdom. Nå på høsten sendte han opp noen meterlange skudd med flott blomstring. Jeg synes enkelte av austinene har tendens til å nikke med tunge hoder, men denne karen er ikke mye hengehode!

Broderen er egentlig en feilbestilling. Da han ble innkjøpt, sto han som H3-rose i listene, og jeg regna med at han var et hyggelig, men kortvarig bekjentskap. Nå er han visst oppgradert til 4-5.

Neste ut er Bonica, en trofast sliter som jeg er veldig glad i. Kommer ganske seint i gang med blomstring hos meg, men holder til gjengjeld på omtrent uavbrutt til snøen kommer. Blomstene er nesten vakrest på høsten, da blir rosafargen klar og fin mens den kan bli noe blass i verste heten midtsommers.

Bonica er av de rosene som har hatt lett for å få barkflekksjuke hos meg, så jeg pleier skjære ganske hardt på våren for ikke å fø på greiner som likevel vil visne ned. Det hender hun har litt svartflekk, men i sommer har det vært lite.

Hadde hun bare hatt duft, ville hun vært enda høyere oppe på favorittlista!

Sist, men ikke minst: Louise Bugnet, en kanadisk rugosahybrid. Er hun ikke vakker med de røde strøkene på utsiden av knopp og blomst? Minner litt om Leda i en robust og hardfør utgave! Og hun dufter! Bladverket er også spesielt vakkert, mørkegrønt, matt og læraktig og helt uten sjukdom.

I bøkene står det at hun bare er vel meteren høy, men hos meg er hun nærmere to. Hun er av de ytterst få som ikke frøs ned en millimeter denne vinteren, av de aller tidligste til å blomstre og av de aller seineste til å gi seg. Jeg synes hun blir mer og mer blomsterrik med alderen. Til hvit rose å være er hun også ganske flink til å rense seg sjøl. Nå på høsten står hun med modne, røde nyper samtidig som hun blomstrer ufortrødent videre til hufsa får overtaket.

En pussighet ved denne rosa: Hun har gjennomgått et kjønnsskifte. To ganger, faktisk! Hun skal være oppkalt etter en av Bugnets døtre. Men da hun ble introdusert i Skandinavia hadde noen mistet en e på veien, så hun gikk under navnet Louis Bugnet, og roseelskere karakteriserte "ham" som et stram kar med bølger i håret. Det gikk flere år før norske og svenske rosefolk ble klar over feiltakelsen, og at den stilige herren var en like stilig dame. Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å venne meg til det, måtte rette flere "han" til "hun" underveis i dette innlegget!

Med øye for gult

Så er årets kantarellhelg over. Vi har tradisjon for å reise sammen med et vennepar til hytta deres i tydalsfjella for å sikre årets forsyning. Vi lyktes overmåte i år også! På bildet er resultatet av søndagens formiddagsøkt i terrenget for oss to jentene.

Det er et eventyr å gå på soppjakt i fjellbjørkeskogen, snirkle seg fram i sakte fart med øynene innstilt på akkurat den rette gulfargen. Mengder av gult lauv på bakken gir kantarellene mer enn en fair sjanse til å bli stående i fred. Men så er det plutselig en som ikke klarer gjemme seg, og når en bøyer seg ned for å plukke, oppdager en kanskje en hel flekk like ved. Hvilken fryd! Da spiller det ingen rolle at det regner - for det gjorde det jo - og at en blir sliten, sulten og våt, for inne venter varme i ovnen, tørre klær og mat med masse kantareller i.

Totalt hadde vi 30-40 liter med hjem - pr husholdning, vel å merke. Nå står kjellergolvet fullt av langpanner og brett med sopp som venter på finrensing og prikkevering. Lange kvelder framover med soppkniven!

September

Jeg er av dem som hardnakka holder fast på at august er en sommermåned. Også i år, om den nå har vært særdeles fuktig og kjølig på slutten. Men i dag skriver vi september, og da kan jeg innrømme at sommeren er over. Vi markerer med ei romslig krabbehelg i sunnmørsparadiset, reiser allerede i ettermiddag for å forberede en smule, mens de fleste gjestene rykker inn i morgen. Gleder meg, men sørger litt over at det kolliderer med forumstreff i Trondheim.

Det har blitt lite hageblogg på meg etter ferien. Lite haging å blogge om også for den del. Jeg har hatt nok med å deadheade roser og frese over grasbakken mellom regnbygene samt høste inn bær og grønnsaker. Ringeburosene mine står ganske fint fremdeles, sjøl om de har vel mye ugras rundt beina. Fordi blomstringa begynte så mye seinere i år, fikk jeg kuttet av det visne etter ferien før de dannet nyper, så gjenblomstringa er riktig brukbar.

Nå gleder jeg meg til å gjøre sunnmørshagen presentabel før innrykk, tre uker uten tilsyn pleier bety rikelig ugras på de kanter. Frodig, kan man si!

Det er faktisk en likesinnet blant gjestene, og jeg gleder meg til å gå lange runder og dele hagegleder med ham. Er vi heldige er det fortsatt noen roser i gang der. Honorine de Brabant, kanskje?